25.09.2017

21.09.2017

Offerlammet

 

Kler på meg og gjør klar klærne til de små skal av gårde. Den ene skal kjøres i barnehagen, mens den andre bør komme tidsnok før skoleklokken ringer inn. 

 

Kvier meg! For jeg vet at jeg vil møte igjen hun jeg gjenkjenner i form av en annen. 

 

Pakker snippveskene, spenner barna fast i sikkerhetsbeltene og starter tenninga. 

 

Alt jeg vet er at jeg må gjennom det,-men de siste minuttene skal nytes. Freden før jeg begynner på jobb. 

 

Om hun ikke er der så er det iallfall helt sikkert at hun vil dukke opp i løpet av dagen. For å slurpe i seg menneskelig forkastelse. Den siste energien en har før klokken bikker 17:00 og det er tid for å gå hjem.

 

Jeg gjenkjenner hvem" hun" er for jeg har følt, opplevd, kjempet og kavet..før med samme sort.

 

Kjører mot jobben, tar to-tre røyker gjemt i setet på bilen for å i det hele tatt makte å gå inn, mens jeg krysser alt jeg har for at jeg får et par timer med tastaturet helt for meg selv. 

 

Prøver å høre etter lyden av henne når jeg nærmer meg døren utenfor jobb. Stille! Eller hørte jeg en lyd?

 

Trekker pusten og åpner døren forsiktig. Smilet jeg har dratt på meg vet jeg kun står for overlevelse. Å leve over en dag til for å ha nok penger til å forsørge familien.

Jeg vet at jeg er middelaldrende og ikke er så attraktiv på markedet lenger, så jeg må holde ut! 

Holde ut den stumme mobbingen. Der hviskende og lave stemmer våkner til liv så fort hun entrer den samme døren som jeg nettopp gikk inn. 

 

Jeg er alene.

Ser meg omkring etter eiendeler som kan tilhøre henne, før jeg skjønner at hun faktisk ikke har kommet. 

 

Stempler meg inn, henger fra meg ytterjakken før jeg setter meg ned ved arbeidsstolen min. Klarer ikke slappe helt av, for jeg vet at jeg kanskje får en overraskelse igjen, med at hun vil presse meg ut. 

 

Følelsen av kollegaer som hilser på meg, men som hvisker stille sammen med hun med en gang hun entrer døren. De har sagt at de ikke liker henne, men de tør ikke si noe. Tør ikke gjøre noe..for å støtte ubetydelige meg..

Så de lar meg gjennomgå dette pinselet, av redsel for ris til egen bak. 

 

Døren åpnes. Hun hilser, men jeg vet at det bare er utad, for så fort hun får sjansen så vil hun stille meg til ansvar for noe igjen. 

 

Jeg smiler og gleder meg bare til arbeidsdagen er over.

21.09.2017

http://www.youtube.com/playlist?list=PL2co_kfIJVxaVMy9sM4L-Y37yYuj3M52W

 

Musikk er healing <3 vår egen spilleliste samlet i et spekter av følelser :)

20.09.2017

17.09.2017

Triggere

 

Selv om vi har kommet oss fri fra å måtte leve med de 24/7, så er det likevel ting å bearbeide. 

 

Som bivirkninger har vi opplevd skjelvinger som enda dukker opp. Vi kan kjenne på fysisk kvalme om vi ser de eller om vi ser noen som ligner på de. Hodepine er vi begge rammet av om stressnivået går opp. Bare en sang kan få oss uvel og den måten vi gjennomførte ting på før, gjør vi på andre måter Idag. 

De har trigget noe i oss som får varsellampene til å blinke om vi ser ting som minner oss om de, eller om vi i det hele tatt gjenkjenner en situasjon fra forholdet vårt med de. 

 

En av oss får stadige telefoner fra skjulte nummer der vi prøver å tenke rasjonelt sammen om at det kan være så enkelt som en selger. Når den "normale" tankegangen slår inn, så tar en telefonen. Men når alt en hører er pust i den andre enden, så trigger det alt igjen og en slutter å ta den. For ei periode hvertfall. 

 

Vi hadde også planlagt en tur sammen for flere måneder siden. Nå en av oss nevnte ei rute å kjøre, slik at en måtte kjøre forbi et område en av oss hadde nær relasjon til med narsissten, så trigget det varsellamper og blinkende blålys med det samme. Bare tanken på det fikk den ene av oss til å få økt puls, kvalme og angst. 

 

Selv om vi føler oss som "fruer over eget liv, så er vi likevel ikke kvitt triggerne de har påført oss. Dette er noe vi må leve med videre. Noen triggere vil bli bedre ettersom årene går, mens andre klarer en ikke å hanskes helt med. Det bare ligger der og ulmer om en hører den spesielle sangen eller om en nærmer seg et bestemt sted. Hos andre vi møter kan den samme triggeren dukke opp, om de viser gjenkjennende adferd som vi opplevde med narsissten. Vi tenker at det er helt greit, så lenge det ikke tar over styringen på eget liv. For kunsten å lære seg å leve igjen tar tid. 

 

 

Vi kjenner til tilfeller der folk som har skilt seg fra narsissten og har levd flere år uten han/hun, at selv om narsissten dør så har de problemer med å nærme seg graven deres. Dette er vanskelig for omgivelsene å forstå. 

 

Forestill deg at du er ute alene en lørdags kveld. Det er mørkt og du kommer frem til ei bakgate. Du møter noen som tar tak i deg. Du vet du har ingenting å forsvare deg med og i tillegg dukker det opp to - tre stk til. Du vet ikke hva de vil med deg, om de vil skade deg eller om de vil ha pengene dine. Du mister kontrollen over egen styring. Slik er det for oss når disse traumene dukker opp. Og som oftest er det flere som bidrar til at en ikke kommer seg fri fra traumene. Som vi nevnte, dukket det opp to-tre til. Vi har ikke bare narsissten å forholde oss til, men vi har også apene hans som hjelper narsissten til å utføre mer skade. "Såkalte mobbere som er for feige til å stå opp for det som er rett." Slik er hverdagen for mange av oss, der tillit og lojalitet blir satt på spill flere ganger ovenfor de vi kjenner og de vi har felles kjente med. Noen ganger tør en ikke stole på noen, og slik påfører de oss mer skade videre og traumene kommer mer hyppig. 

 

Det finnes ingen fasitsvar på hvordan en kan bli kvitt traumene de har påført oss. 

Når vi gikk, så kvittet vi oss med de tingene vi ble gitt av narsissten. Dette er viktig, for en trenger ikke å bli påminnet de dårlige eller "gode" minnene. Vi tenker at med å finne støttegrupper , opplysning og traumebehandling i tillegg til familieterapi, så kan vi få det litt bedre. Iallfall til veien for forståelse og handling blir gjennomført av etater og det offentlige. 

 

Har du traumer du ikke kommer deg over? 

 

"Å leve er en kunst"

16.09.2017

Lykkelig igjen?

 

Vi blir ofte sittende og reflektere over hvordan livet vårt har blitt med å ha kastet disse ødeleggende menneskene ut av livet vårt. Vi kan ikke annet enn å føle en enorm glede, lettelse og takknemlighet for at vi var sterke nok til å gå midt oppi all galskapen. 

 

Som flere av oss sikkert nok har gjennomgått selv, så tok det oss mange forsøk og vi gav de mange Sjanser til å tro på at de endelig forsto oss og at de virkelig hadde forandret seg. 

Dette ser vi daglig hos andre vi møter. Der forholdet svinger og der hverdagen blir pålagt en illusjon som narsissisten får gjennomslag for ved å lure deg inn i flere løgner om en stabil fremtid, og overbeviser deg om at du virkelig ER elsket. 

At de er den som virkelig elsker deg og at du ikke vil finne noen andre som elsker deg mer. Du overbeviser deg selv om at du kan klare å leve med de "småfeilene" de har. Du begynner å bagatellisere det meste og de fleste gangene det oppstår krangling, så tar du på deg skylden. Der begynner også tvilen på deg selv som menneske å gro. 

 

Istedenfor å innrømme for seg selv og andre at han/hun ikke noengang har elsket deg, så er det lettere å tro på at de engang gjorde det, for vi unngår ofte tanker som vi tror ikke skåner oss.

Første året, første to årene, ja kanskje så lenge som fire fem år-der de viste deg "kjærlighet" er det de lever videre på for å overbevise deg om at dette  forholdet er verdt å kjempe for. De henviser til det også når de har sluttet med å "love bombe" deg og de har begynt å kjede seg. Og du blir overbevist.

Du er fremdeles inne i den normale tankegangen om at dette er et normalt forhold og at alle par sliter noen ganger. 

Selv om ting skurrer, feier du det bort og fortsetter veien med å tro på at den du elsker og som var så god i begynnelsen eller de første årene virkelig eksisterer. 

 

Du rettferdiggjør handlingene hans/hennes mer og mer og jo mer du godtar og forstår av deres handlinger - jo mer og fortere vil de trykke deg ned.

 

Når du begynner å våkne og stiller spørsmålstegn, jo mer krangling vil det bli. 

 

Vi såg ofte selv at etter endt krangling så levde de på en forklaring som de prøvde å selge oss. Frøet som ble satt når vi begynte å tvile på oss selv, ble større jo mer de forklarte. "Det var jo bare jeg som tok helt av, det var bare jeg som misforsto! Hadde jeg bare ant at de ble så lei seg eller at de tenkte slik, da ville jeg Selfølgelig gjort det annerledes!" Skylden har begynt å ta over deg i tillegg til tvilen, og rettferdighetssansen din har du sakte men sikkert gitt over til han/hun. 

 

De kan forklare det som at de f.eks ikke er så glad i julen eller andre høytider, men at de feirer den for din skyld. De kan si at de har blitt invitert så mange ganger på fotball kamper med venner, men at vennene ikke inviterer de mer for de får avslag hver gang for de velger heller deg. Alt de ofrer for din skyld! Den får vi påpekt så mange ganger at til slutt begynner det faktisk å ta over hele deg. Du sier til deg selv at du er heldig som har en slik oppofrende partner/mor/far Etc som gjør så mye bra for deg. Tanken på at de ikke bare viser deg den gleden med å feire med deg er skubbet bort. Det normale er ikke normalt lenger. Du er nå inne i narssisistens  verden og du godtar det! 

 

Lag for lag blir du rensket som det menneske du engang var. 

 

Nå begynner han/hun etterhvert å fortelle deg hvem du er. Om du bare kan slanke deg litt, om du bare kunne snakket på en annen måte slik at de forsto deg, om du bare kan lage frokost som han/hun mener du har sluttet med eller sjelden gjort. Selv om du sto der dagen før og tok deg bryet med å lage det han/hun likte aller mest. Han/hun klarer nå å overbevise deg om at du ikke gjør det nok til at de skal tro at du bryr deg om de, så du begynner å tenke på hva godt du kan gjøre for dette mennesket. Det tar over hele hverdagen din; Når du er på jobb, når du er hjemme og andre plasser. Føler de virkelig at du ikke gjør nok for de, da vil du gjøre alt for å få det til, slik at de blir fornøyd igjen. Han/hun har jo fortalt deg hvor mange ganger de prøver så hardt for deg! 

Tanken som kommer snikende om at de ikke lager frokost eller gjør andre ting for deg skubber du bort. De ofrer jo alle andre kun for å være med deg! Kanskje de til og med lager frokost en sjelden gang, men den lever de på som en del av hjernevaskingen. 

På jobb har du begynt å stresse om de sender deg meldinger eller om du ikke får tid til å ta telefonen når de ringer. Du vet hva som kommer når du da kommer hjem. "Du bryr deg jo ikke! Om du hadde brydd deg, da hadde du svart! Bare et hjerte som viser at du bryr deg iallfall! Elsker du meg ikke lenger?" 

Om du ikke hører noe fra de, så blir du likevel anklaget med at du ikke bryr deg, om du ikke har gitt lyd fra deg. Det spiller ingen rolle om de ikke har gjort det, for det er likevel du som ikke bryr deg. De har bare ventet på at du skulle bry deg med å ta kontakt i løpet av arbeidsdagen eller dine få hverdagsplaner, er unnskyldningen de gjemmer seg bak.

 

Forstår du tankeprosessen du nå står inne i? 

 

Du lever nå i stress, kaos og selvutsletting. At de lovebomber deg med jevne mellomrom etter alt dette kan også dukke opp. De er jo den som klarer å elske deg høyest vet du, og for de koster det ikke store energien å sende ei koselig melding eller å ta en telefon der de oppfører seg, så lenge de har DEG som gjør ALT for de.

 

Spør deg selv om du er lykkelig. 

Skubb bort alle tanker på at alle normale forhold eller relasjoner går gjennom dårlige tider, for i dårlige tider er faktisk de gangene de virkelig "skal" ta hånd om DEG. 

 

Når vi snakker om å komme seg bort fra disse ødeleggende narsisstene, da snakker vi også om å finne tilbake igjen til selvrespekten. Å finne tilbake til venner, sine egne grenser for hva en tillater og ikke tillater, og kjærligheten til livet og seg selv. Det er en hel prosess, men det er så verdt det når en kommer dit. 

 

Idag kjenner vi på smilet hver morgen, freden over selvvalg og hvor mye vi verdsetter dagen som den er med de vi er glad i. 

Prosessen med å komme seg ut den første tiden etter bruddet var en kamp for å finne igjen si ega stemme og det med å skjønne at forvirringen av følelser ikke var savn, men stocholms syndromet som prøvde å dra oss inn igjen, med en overbevisning om at vi trengte de for å leve. "Du gjør ikke det!" Du trenger deg du! Den fine feilbarne og ufeilbarne "DEG!"

 

Skal du kaste bort flere år? Bli fri og lev det livet du fortjener!

 

"Det er bedre å bli såret av sannheten enn å bli lykkelig over løgnen"

15.09.2017

12.09.2017

Gå aldri ALDRI tilbake! Vær trygg i deg selv og hold på minst mulig kontakt, helst 0 kontakt! You can do it! 😀

12.09.2017

10.09.2017

Hjernevasking

 

 

Hører du meg datter? Hører du hvor høyt jeg roper?

 

Gjennom husstander, flere km unna-Hører du meg?

 

Hører du meg når jeg ringer, så ukjent du enn virker, hører du meg?

 

Hører du meg når vi møtes, gjør du det, hører du meg?

 

Hører du meg datter, når jeg prøver å forsvare meg fra dine sårende ord, hører du meg?

 

Hører du meg når jeg forklarer, veileder og prøver. Hører du meg?

 

Når alle dine meninger kommer ut som ekko i form av han, er det meg du hører?

 

Hører du meg når jeg snakker? Når jeg prøver å nå deg, hører du meg?

 

Er du helt gjemt der inne, bak skall og manglende evne til å konkludere, hører du meg?

 

Hører du meg når jeg prøver å lete, 

etter den virkelige "deg?"

10.09.2017

06.09.2017

05.09.2017

Soldaten

 

Når en av oss vokste opp i et miljø som var veldig A4, så vokste den andre av oss opp med en far som ikke var den tryggheten han burde være.

 

Han som en som barn såg slik opp til.Han som det var synd i, han som sjelden var der. Han som ble tildelt samvær kun fordi han var far. Han som mistet samvær, men som fikk det likevel fordi de andre lovte å passe på. Han som ikke skulle bli avslørt før det var gått flere tiår.

 

At en i voksen alder skal se et menneske i et helt annet lys på grunn av egne erfaringer, egne dårlige forhold, der en omvridning av den verden en en gang kjente, blir skyggelagt.  

 

Nervene hos oss barna som ble påført med viten og vilje fra rettssystemet og til mennesker rundt. Selv om hun vant rettsaken både en og to ganger, så sto familien hans som tok hans parti og fortsatte fornedringen og et psykisk helvete en bare kan forestille seg tilbake. Familien hans som lovte å være der hver eneste gang, familien som løy til både rettssystemet og alle. De sviktet oss barna for de var der ikke! Vår egen mor som sto der alene med et ønske om å beskytte. Som ringte politiet når vi var i fare, som fant sønnen sin i en alder av seks år utenfor døren ei lørdagsnatt. Redd, alene, forlatt! Hun som sto der og prøvde å holde fast i rekkverket på altanen sju etasjer ned, når han kom hjem og skulle ta henne. Aldri fred, aldri ro. Misbruket av henne ble ikke bare påført henne selv etter at hun gikk fra han, men også barna hennes. Hun som prøvde, men som ble hysjet ned og presset nok til å måtte gjøre det hun ikke maktet. Å føre sine barn i hånden på en overgriper. Hun som måtte høre på hvor mye mer faren betydde, for det hadde han lært det mellomste barnet til å tro. Hun som visste at selv om hun prøvde å stoppe samvær, så ville den lille soldaten hans av en datter føre henne rett tilbake igjen til han.

 

Den lille soldaten som ble tvinnet rundt lillefingeren fordi hun visste at alt bare ville ordne seg om hun kunne få foreldrene sammen igjen. Han fortalte jo det, og hun trodde han.

 

Selv da hun såg slagene komme på den som hadde ødelagt forholdet ved å gå, så trodde hun han. 

 

Når hun ble litt større og fikk kjenne at pusten gikk utav henne selv, gjennom hans grep, så trodde hun han.

 

Selv da broren deres valgte å avslutte livet, så trodde hun..HAN som det var så synd i. 

 

Jeg VAR hans lille soldat...

 

Takk Mamma, for at du kjempet..for at du trodde på meg selv da jeg vendte deg ryggen i lys av han. Min kriger, min heltinne! 

 

"Soldaten din"

05.09.2017

04.09.2017

Overbevisning

 

Hun såg på henne fra den andre siden av bordet.

Hun gjenkjente det blikket..det tomme triste som møtte henne ustø når øynene deres møttes. 

 

"Han har ikke gjort meg noe! E overdrev! E blåste opp alt!"

 

Hun dirret, samtidig som hun rakte ryggen. Vaklende i ord. Selv om hun prøvde seg på en selvsikkerhet, så fikk hun frem det motsatte. 

 

"Han har forandret seg! Jeg bare vet at han skjønner det denne gangen!"

 

Hennes stadige overbevisning ovenfor andre, men mest av alt seg selv. Jo høyere hun spyttet ordene ut, jo mer mistet de sin mening. De manglet ærlighet, de manglet selvrespekt. De manglet tyngde! 

 

"Jeg elsker han! Jeg bare vet det og jeg har skjønt at han endelig har skjønt hva han holdt på å miste..da han tok hardt ned i meg..da han kalte meg..men han  mente det IKKE! Jeg lover!

 

Hun kiket rakt frem på henne som hun prøvde å overbevise..hun kunne se at hun gråt. 

 

"Hvorfor gråter du?!! Du vet jo så inderlig vel at nå overdramatiserer du alt som han sa! Han mente ikke at du var stygg, han mente det ikke da han sa at han fortjente bedre! Jeg vet det! Han mente det bare ikke!!!

 

Hvorfor gråter du? Spurte hun..mens hun tørket tårene..og dugget fra speilet..

04.09.2017

01.09.2017

Når sirkelen går videre.

 

Vi som har levd i slike forhold, kjenner fort på kroppen når noe ikke stemmer. 

Vi kan havne i flere forhold med den samme mishandlingen. Men etterhvert som vi lærer oss gjennom kunnskap og egne erfaringer, klarer vi fortere å gjenkjenne trekkene som vi bør være obs på. 

 

Hva da om ens eget barn går i samme fotspor som en selv? Hva kan gjøres?

 

Vi skal være forsiktige med å tolke barna som dumme. For husk, vi var der selv en gang der få forsto oss. Der vår egen logikk og fornuft forsvant.

 

Alle utvikler sin egen forståelse over forhold en har vært i. Noen innser fortere enn andre hva en har stått i, men veldig ofte går en tilbake igjen flere ganger før en forstår hvordan psykopaten fanger en inn i nettet sitt igjen.

 

Påkjenningene av å ha stått i slike forhold, der også barna har vært vitner til mishandlingen er store. De blir påført fremtidige skader ved at en som forelder ikke klarer å beskytte de videre, fordi samværsretten står for sterkt. At vanlige folk og etater skal skjønne problematikken, slår også mange ganger feil ut. Helvete psykopaten påfører en om en prøver å stoppe de, tar heller ingen ende.

 

Hva da om barna fortsetter å gå inn i slike forhold? Kan en bebreide seg selv fordi en selv ikke kom seg utav det? Da stopper du med en gang! Legg skylden der den hører hjemme, på psykopaten! At en selv har feilet og kanskje sagt ting en ikke mener i en stresset situasjon, er ikke ensbetydende med at du fortjente behandlingen de gangene du valgte å bli. Å føle skam over at en selv viste seg som "gal til tider er heller ikke ensbetydende med at den behandlingen er akseptert. Tro oss, den skam følelsen vil bare dra deg ned og gjøre båndet mellom deg og psykopaten mer vanskelig å bryte. Forskjellen er at vi innser hvordan vi oppførte oss, psykopaten gjør det ikke! Legg fra deg skammen og vit at du reagerte menneskelig i en presset situasjon. Selv de gangene du kunne se psykopat nykker" i deg selv. 

 

Når barna våre går den samme destruktive veien vi jobbet oss så hardt utav, er det normalt at panikken brer seg. Vi vet hva de har i vente og vi vet så inderlig vel alle skadene en blir påført som lurer rundt hjørnet. 

Vi kan aldri velge hvem barna våre skal være sammen med, ei heller stoppe det samme misbruket fra å skje. 

Men vi kan velge å være der likevel.

 

De foreldre som skjønner at noe ikke stemmer, men som ikke har levd i slike forhold i nær relasjon-les! Få kunnskap, møt andre støttespillere, søk råd. Psykopati må gripes fatt i, spesielt når det rammer våre egne. Slik at du har kunnskapen som skal til for å hjelpe de. 

 

Noen ganger må en gå til drastiske skritt, som å be de leve det livet som de tror at de ønsker. De må ta sine egne valg og de må takle det som kommer. 

Fryktelig vanskelig, ja! Men vi lærte også fra vi var ganske unge at vi måtte ta konsekvenser av egne valg, selv de vonde. På en måte blir dette en litt suspekt situasjon, for selv om en må la de velge selv, så vet en så inderlig godt at det handler ikke om noe så enkelt som et valg. Det handler om Stockholms syndromet, det handler om skåning og det handler om en fysisk hjernevasking av våre kjære.

 

De må som oss innse selv hva de står i. Jo mer vi kjemper imot, jo mer vil de være der de er. 

 

Vi kan derimot påvirke med kunnskap, med råd og at de har noen å prate med. 

Da er det lurt å ikke hevde meningen din, men å høre etter hva barnet forteller deg og stille de spørsmål utifra det. 

Spørsmål som er så enkle som:

-Hva tenker du om dette? 

-Kunne du sagt dette motsatt til han/hun du elsker? 

-Hvorfor tror du han/hun snakker slik til deg?

-Kunne du sagt dette? 

 

La de finne svarene selv, for det er en selv som er ens egen livs sjef.

De er vant med at andre tar avgjørelsene over eget liv. Finn derfor en måte der de finner igjen til at egen konkluderings evne faktisk eksisterer. Da hjelper en de med å finne igjen sin egen stemme. 

 

Det tar tid, men vi som har vært der vet at den tiden er viktig! For det handler om styrke til å gå. Det handler om styrke til å jobbe seg videre etter at en har gått og at en tar i bruk verktøyene som gjør at de klarer å opprettholde det videre.

 

En elsker barna sine ubetinget, men i noen tilfeller må en faktisk vise tøff kjærlighet og la de feile. Selv om bekymringen tar over vårt eget indre. 

 

"Vær en støttespiller"

01.09.2017

Bivirkninger og etater.

 

Når en har levd et liv sammen med en narsissist/psykopat, vil en få bivirkninger som en i mange tilfeller må jobbe med resten av livet. 

Det slår seg ut som triggere i hele kroppen, og det kan slå seg ut på forskjellige måter for hver enkelt. Personlig erfarer vi hodepine, økt stress nivå, at en føler seg fortere utmattet, og får skjelvinger. 

Det gjør noe med en å ha stått i et så stort psykisk stress, så det er nok ikke uvanlig å måtte være nødt til å leve videre med skadene de har påført en. Flere blir rammet av ptsd. Noen får diagnosen, mens andre blir redd for å gå til legen med problemet. Har en fått bivirkninger som ptsd kan det fort bli flere tilleggsproblem. Fagfolk som barnevern henger dessverre alt på en knagg når det kommer til psykiske belastninger, og de belastningene mener de er til fare for barna. Selv om du er så tøff at du faktisk ber om hjelp og får det, så rammes du ofte på nytt med at Narsissister får mer å ta deg på med fagfolk i ryggen. Sånn er den brutale virkeligheten vi lever i. Vi blir ikke bare rammet av dette monsteret som har prøvd å ødelagt livet vårt, men også av den eventuelle diagnosen det alltid blir stilt spørsmål ved. 

 

"Selv om han/hun  slår deg, er det ikke sikkert at han/hun vil slå barna" forteller de deg.

 

Men 

 

"Med den ptsd diagnosen så kan du være en belastning for barna.

 

Ser du galskapen? Den som utfører vold får en ny sjanse, og bruker barna som forsøkskaniner med en selv som uvillig vitne. Dette øker også faren for å aldri bli frisk. Mens den som blir rammet får gjerne ei årelang straff. De får av det offentlige en sjanse til å ødelegge det kjæreste vi har, barna våre. Er det slik vi vil ha det? De fleste sier nok nei, men slik blir dessverre psykopat ofre møtt Idag.

 

Vern for psykopat/narsissist/sosiopat ofre er noe vi vil jobbe videre med. Vi vil bli kvitt den evinnelige stigmatiseringen en blir møtt med om en ber om hjelp. Fagfolk må inn med et nytt tankesett og skjønne at folk med en ptsd diagnose, faktisk er folk som er frontkjempere i eget liv-frontkjempere for oss andre som aldri tør.

 

"Gjør en forandring, slik at vi kan forandre verden sammen!"

 

01.08.2017


 

01.08.2017


 

24.07.2017

Skygge Røver

 

 

Så skjult en agenda, så skjult et spill.

Respondendering som uteblir, reaksjoner ut av det blå.

 

Hvem er jeg oppi alt dette virvaret? Hvem er jeg som godtar?

 

Hvem er du som jeg kjenner men som fremdeles er så ukjent for meg?

 

Hvor kan jeg finne meg selv igjen når jeg har tatt bena fatt? Skyggen min er borte og erstattet av deg.

 

I alle minner, drømmer og i noe så enkelt som mat.

I alle etater, i barn og i venner.

Der vokser du deg større, mens jeg bare minsker.

Hele meg roper, innvendig og ut.

Men skyggen din omfavner meg med din ondskap. 

 

Selv om du ikke er her, så vokser den hos de jeg elsker. De som du former utifra ditt eget selvbilde. 

 

Meg kan du ikke forme mer, men skyggen min har du tatt.

Og du er i ferd med å stjele mine barns skygger. Skygge røver som du er!

 

Jeg prøver å holde taket, så de ikke opplever tapet av seg selv. Jeg prøver å stoppe ordene som er din gjenklang i de. Jeg prøver å fange min egen.

Jeg prøver å tenke som deg, men jeg klarer det ikke.

 

Jeg har det ikke i meg å føle en slik ondskap. Jeg har det ikke i meg å kreve et offer. Jeg har det ikke i meg å se meg selv som deg.

 

Så jeg kjemper. 

For å holde tak i skyggen min.

 

Til Kristin, med inspirasjon fra deg.

 

24.07.2017

Fra avmakt til makt over eget liv.

 

Makt er et misforstått begrep. Det blir kastet rundt med feile og rette vendinger. 

Makten dette mennesket hadde over deg, er ikke definisjons begrepet på at du tar makten tilbake i eget liv. 

Makten de hadde over deg, var for å ramme deg og få deg til å miste troen på deg selv som menneske. 

Makten du tar tilbake, gir deg troen på deg selv igjen. 

 

Det kan være at din rettferdighetssans våkner og du endelig tør å ta mot til deg med å melde dette mennesket. Det kan være at du ønsker å fortelle om terroren som du har blitt utsatt for, i sosiale medier eller i dagbøker. Hva DU gjør for å ta makten tilbake i ditt liv er helt og holdent opp til DEG! 

Definisjonen av ordet makt er ikke alltid negativt. Makt kan være livreddende i eget liv også. Bryt sirkelen av taushet de har pålagt deg, og eksponerer de for den de virkelig er!

 

"Tør å snakke, tør å ta makten tilbake i eget liv"

 

 

Du er så redd menneske..

 

Redd for å feile, redd for å prøve..

Tør å rope ut om alt som du trenger! 

At andre ikke tør, trenger ikke å definere deg..

 

Slutt å være så redd menneske..

 

Redd for å si ifra, redd for å ikke fortelle..

Rop ut kjære menneske, så forandringer kan skje..

 

Rop ut menneske, selv om det kun når en..

 

 

17.07.2017


Akkurat slik er det!

17.07.2017


 

17.07.2017


 

16.07.2017

Lytteørene 

 

Karl var tretten år på sokkelesten.

Han fylte det i februar, der han husket at han endelig fikk oppmerksomheten som han lengtet slik etter.

 

Gaven han hadde blitt så glad for, den han ønsket seg så sterkt! En IPhone 7, siste utgaven.

 

Moren hadde dårlig råd, så han var glad for at faren endelig tok lytte ørene på, om hva han ønsket seg. Det var ikke noe han var vant til, for som oftest så ikke faren han. Han var mer opptatt av å snakke skit om moren. 

 

Han tok et steg opp, vridde løkken til seg akkurat slik han hadde lært det på speideren i tredje klasse. Han visste akkurat hvordan han skulle knyte den, slik at den ville sitte ordentlig.

 

Han var ferdig med å grine! Alle tårene hadde gått over i avmakt, og han visste at han ikke klarte å påvirke mer. 

Han hadde virkelig prøvd! Fortalt faren det så mange ganger at moren egentlig var okay, men han ville ikke høre! 

Den hora av ei mor dugde ikke til noe som helst, påstod han. Den hora som var hans, som var mammaen hans! 

 

Karl var sliten.

Han var sliten av å stå i det samme etter hvert samvær. Alle ordene som flydde uti rommet der han og faren satt. Den klumpen i magen som instinktivt prøvde å beskytte, den som ikke klarte det mer.

 

Som han ønsket at de kunne dra et par kortspill når han var der, akkurat slik som kompisene hans hadde det med sin far.

 

Moren som ikke ante noe, for en u-helt han var som ikke klarte å beskytte henne mot usannheten faren prøvde å overbevise han om! 

Han feilet henne så innmari!

 

-Hva gjør hora hjemme nå, når du er her hos meg? Spurte faren hver eneste gang han kom med bagen over skulderen.

 

De siste gangene fortalte han ingenting.

Han visste at et' feil ord ville slå tilbake. Et' eneste ord ville få faren til å tråkke på livet han delte med moren. Den hora som egentlig var den snilleste han visste om! Den hora som elsket han og som aldri påstod at minnene hans var feil. Den hora som han måtte reise ifra.

 

Speider leiren hadde lært han godt, knuten var den eneste som var igjen.

 

16.07.2017

Svake mann

 

Han visste ikke hvilket humør hun ville være i når hun kom hjem. 

Han hadde akkurat klappet minstemann en siste gang før han dro inn i drømmeland, fri fra redselen til faren som reiste seg fra sengekanten så fort han hørte dørhåndtaket gå ned.

 

-Hei, hvisket han da blikket hans møtte hennes.

 

Hun så på han, men sa ikke et ord. Bare tok av seg skoene, satte de på linje foran seg inntil veggen og hengte opp ytterjakken på knaggen. 

Hun snøftet noe uforståelig når hun fikk øye på skoen til sønnen deres som ikke sto på rett linje, men gikk forbi han uten en mine og satte seg ned foran Tvn.

 

Han svelget, mens han spurte henne om hun var sulten. 

 

Hun svarte ikke, bare satt og trykte på fjernkontrollen til Tvn.

 

Han gikk inn på kjøkkenet, satte fatet han hadde dandert så fint med steiken han laget tidligere på dagen, inn i mikrobølgeovnen og satte den på tre minutter.

 

Mens han sto der og ventet på at maten skulle varme seg, så falt blikket hans på stativet som sto i rommet ved siden av han. Stativet med klærne hennes som var strøket og hengt fint opp etter matchende farger.

Nå hadde han passet ekstra godt på at det ikke var en eneste rynke på noen av de, som dagen før. Da hun slo han med det varme strykejernet. 

 

Han skvatt av pipelyden som kom fra mikroen. Tok ut fatet med den danderte steiken, grep bestikk fra kjøkkenskuffen, før han satte fatet foran henne.

 

-Jeg har krydret den akkurat slik du liker den, hvisket han og prøvde å dra på seg et smil.

 

Hun sa ingenting. Hun dro bare til seg bestikket, utav hendene hans og begynte å skjære i steiken som lå foran henne. På et fat dandert med potetene for seg selv og gulrøttene lagt til siden så de ikke kom i kontakt med sjyen. 

 

Han trakk seg stille tilbake til kjøkkenet, ventet til han hørte at bestikket traff fatet. Svelget, gikk mot stuen igjen, der han tok fatet med seg slik at han fikk vasket det.

 

Hun sa ingenting. Ikke et blikk ble vekslet.

 

Han tørket over kjøkkenbenken så fort han hadde fått det rengjorte fatet inni kjøkkenskapet igjen og det vaska bestikket i skuffen. Gikk ut igjen mot stuen og satte seg ned på en stol lenger borte fra henne. 

 

Han kiket bort på Tvn og unngikk å møte blikket hennes. Han prøvde å unngå å lage lyd når han måtte kremte.

 

Han la merke til at hun kiket på han i sidesynet, men han snudde seg ikke. 

 

Han kjente hvordan hun betraktet han sporadisk de to timene han satt der, men hun sa ingenting.

 

Hun reiste seg og gikk til sengs. Hun var stille, slik som han hadde vært fra dørhåndtaket gikk ned timer før.

 

Når hun sovnet trakk han pusten igjen.

16.07.2017

Verdiløs

 

Hun satt som forsteinet på stolen inne på kontoret til barnevernet.

 

-Hva mener du? At jeg lager konflikt for barnet mitt? Det er jo det jeg har prøvd å unngå ved å be dere om hjelp!

 

Katrine Sporsby kiket stramt på henne, mens hun fortsatte.

 

-Du er til fare for barnet ditt!

 

Ordene som ble sprutet ut mot henne! Hun hørte de, men de var så fjerne likevel. Det fantes ikke et fnugg av sannhet i påstanden hun spydde utav seg heller!

 

-Han..han..jeg forstår ikke! Skal dere ta fra meg barnet mitt? Spurte hun sjokkert.

 

Ja!

 

To bokstaver ropt ut i luften, så enkelt og så lett var det!

 

-Tror dere meg ikke?

 

Fru Sporsby ristet på hodet og ba henne om å ta seg sammen. 

 

-Når du ikke klarer å samarbeide med far om samværene, så må det bli slik! Vi kan ikke utsette barnet ditt for den stadig påfølgende samværs sabotasjen. Din samværs sabotasje! 

 

Tre måneder var gått, fra hun og barna tok sine første steg utenfor døren til krisesenteret, med et endelig håp for fremtiden. Et håp om at hun ville slippe flere overgrep, der han tvang henne til å tro at hun ikke eide verdi. Der levde hun i to måneder etter at hun rømte fra han med barna i favnen. De trygge menneskene som var der, de som hun kunne stole på. De som trodde henne! De som barna tørte å smile til igjen. 

 

Hun hadde aldri blitt slått, ikke fysisk. Men sjelen hennes hadde fått sår. Sår som hun ikke lenger maktet å pleie alene.

Av han som sa at han elsket henne. Høyere enn livet selv, bedyret han.

 

-Jeg stoppet samværene fordi jeg fryktet for mine barn, hvisket hun. 

 

-En frykt vi ikke har sett noe til! Selv om Elias helst vil være hjemme med deg, så er det ikke unormalt når du gjør han redd for livet. 

 

-Redd for livet?

 

-Ja, det er dine opplevelser som gjør han utrygg. Ikke far, men du! Far har vært god å samarbeide med og at du trenerer samværene, er skadelig for barna!

 

-Jeg skadelig?

 

-Ja!

 

De ordene igjen. To bokstaver som symboliserer utrygghet, to bokstaver som fratar. To bokstaver det hele startet med da hun sa ja til han.

 

 

 

15.07.2017

Egg hjerte

 

Hvorfor måtte han være så dum igjen? Å si det han sa? Han mente det jo ikke! Han sa det bare på feil måte og..det fikk henne så sint! 

Nå var hele kvelden ødelagt, for han visste at moren hans ville være sur resten av kvelden.

Han kom sikkert ikke til å få gå på hockey kampen heller, som han og lag kameratene skulle vinne over rottene på kanda laget! 

Han sukket, og funderte på hva i alle dager han skulle finne på som fikk moren blid igjen! Hvorfor måtte han alltid rote det til?

Fra han ble født hadde han rotet til ting! Iallfall var det det han fikk høre! Og det var ikke sjelden heller, for hun fortalte han det hver eneste gang! At hun ikke ønsket han! Hun maktet ikke alt styret som var rundt han hele tiden! Måten han var på irriterte henne, hun som var den han så slik opp til! Da han veltet glasset med melk den morgenen, som rant nedover det ny vaska gulvet som hun måtte slite seg gjennom på nytt med å få rent. Mest på grunn av de skitne sokkene hans som han ikke burde gått inne med etter trampoline hoppingen. 

Han hoppet for det meste alene, for han synes det var flaut om vennene hans fikk vite hvor håpløs han var.

Da ville de ikke ønske å være venn med han lenger, det visste han! For moren hans ville jo ikke engang være mammaen hans, han visste det også. 

Han tok frem stekepannen og hjerteformen som lå i kjøkkenskuffen. 

Han ville si unnskyld fordi han hadde vært så frekk, med å si at kaken som moren til Robert hadde laget var verdens beste! Han trodde jo at hun visste at han likte hennes aller best! Han hadde sagt det så feil! Han mente det ikke! 

Hun svarte han at hun ikke skulle lage flere kaker, før hun smelte døren til soverommet hardt igjen. 

Han stekte egget, med plommen formet som et hjerte. Skjærte skorpene av brødskiven før han plasserte hjertet oppå. Han husket at hun ikke likte eggehviten, så den hadde han fjernet. 

Han tok med seg fatet med den hjerteforma plommen på brødskiven, og banket forsiktig på døren.

-Mamma? 

Han åpnet døren, og så henne sitte i sengen med et lommetørkle i hendene.

-Jeg har laget dette til deg, sa han stolt, mens han viste henne egget. 

Hun kiket på han, såg ned på fatet og han skimtet et smil.

-Unnskyld, sa han mens han i et uoppmerksomt øyeblikk, holdt fatet skjevt så egget havnet på bena hennes. 

Han kiket på egget, så på henne før han fikk beskjed om å komme seg til helvete ut.

Han lukket døren etter seg, mens en tåre rant ned  mot fatet og traff det ødelagte hjertet.

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017
Leonora & Victoria

Leonora & Victoria

47, Oslo

En dag i september for to år siden, møttes to damer med samme historien bak seg. De hadde levd år med narsissister de endelig hadde sluppet unna. Eller hadde de det? Boken om Leonora og Victoria vil vi opplyse om i et innlegg som vil komme utover høsten. Dette er en blogg for kvinner, menn og barn som til stadighet utsettes for dette daglig eller har kommet seg utav det. En kan bli utsatt for det av kjærester, foreldre, kollegaer, venner, søsken osv og det rammer begge kjønn. Det som ofte skjer når en har klart å unnslippe, er at en blir ofte ufrivillig vitne til at barn må gå gjennom det samme som en selv. Hjelpeapparatet svikter, og flere psykiske traumer blir påført. Dette må stoppe! Vi må våkne! Vi må rope ut! Hjelpeapparatet må gjøre ting på en annen måte, for det hjelper ikke for oss å rope ut, for barna å hviske varsku om hjelp, når traumene bare fortsetter. Hvor mange sjeledrap skal vi tillate? Hvor mange selvmord må forekomme før vi får snu dette? Vi ønsker med denne bloggen å bevisstgjøre det vi brenner slik for, å stoppe disse menneskene som går rundt og ødelegger andre mennesker med viten og vilje. Det spiller ingen rolle om en er psykopat, sosiopat, narsissist, udiagnotisert, diagnostisert. For oss vanlige mennesker eksisterer empati og de grunnleggende egenskapene et menneske innehar. Ofte går mønsteret igjen, at en møter nye narsissister ved nye forhold. Derfor bør vi opplyse oss selv, lære å elske den som bør være viktigst i eget liv, seg selv! Om du føler at noe ikke stemmer, så stol på magefølelsen. Ofte har den rett! Det er veldig få som blir diagnostisert, men dette trenger ikke å bety at de ikke er farlige mennesker av den grunn! Prøver en bevisst å skade et annet menneske med ord, slag, falske beskyldninger og alt som har med å tråkke på et annet menneske, så er en til stor fare for andre sin psykiske og fysiske helse. Vi skal jobbe hardt for å få til dette sammen!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits