18.11.2017

Forkledd vold 

 

Selv om jeg virkelig lever nå uten psykopatens nedbrytende tilstedeværelse., så er det flere ting som gir meg en aha opplevelse. Det gjør så godt å forstå spillet hans, men likevel så gir det meg en skamfølelse på at jeg burde skjønt hvor gal han virkelig er. Etterhvert som en fungerer igjen, så er det flere situasjoner jeg virkelig skjønner betydningen av nå, enn hva jeg gjorde da jeg stod midt oppe i det. Da var jeg bare forvirret over alle hans utbrudd og hele hans væremåte mot meg og andre. 

Det slo meg da jeg las en artikkel om at en overgriper skjuler volden ved å si «det var jo bare på tull!» 

Jeg husker så godt hvor mange ganger han slo så hardt han kunne mot meg. Når jeg tok igjen så tente det noe i han slik at han fikk «lekeslåss» enda mer. Jeg måtte skjønne at om han var en virkelig overgriper så ville ikke overgriperen slå mildt og skånsomt, så det måtte virkeliggjøres ifølge han. Jeg var blå flere ganger og spesielt på armene og bena. Han lo når han skjønte hvor vondt jeg fikk og fortalte meg hvor håpløst jeg selv slo. Jeg ville ikke ha noe å stille opp med om en overgriper ville overrumple meg, og det var hans unnskyldning for å slå meg «på tull» videre. Om det hadde stoppet der så kunne en kanskje sett for seg at han snakket sant, men det stoppet ikke med meg. Han gjorde det samme mot sin egen sønn. Mine barn og hans datter lot han slippe billig unna, og det var vel kanskje derfor jeg ikke skjønte helt hva det var jeg sto oppe i da. 

Jeg husker at jeg sa til han at han kunne ikke slå så hardt mot sin egen sønn, selv om det var for å lære han grep som kunne være nyttig. Han var den voksne og måtte derfor være mildere når han «lekeslåss.» Han irettesatte meg og sa at han ønsket ikke å få pyser til barn, og at han måtte forberede sønnen på det virkelige liv. Sønnen fikk vondt flere ganger, men han gråt sjelden. Han tok seg bare til armene etter slagene. Han selv fikk ei mine,  et ansiktsutrykk som jeg ser nå i ettertid var en form for håning av sønnen fordi han fremdeles var sterkere enn han. Det var som om det tente noe i han når han fikk «lekeslåss» eller utkonkurrere sønnen, meg eller andre med et spill eller en konkurranse. 

Når vi var på et tivoli en gang og vi gikk inn i en attraksjon der en skulle skyte på spøkelsene som kom imot oss, så havnet jeg ved et under på første plass. Jeg var jo så redd, så jeg skjøt i vilden sky. Det samme gjorde de andre som var sammen med oss så de endte høyt oppe på listen de også. Han var ikke med på listen over beste skyttere og det gjorde sikkert noe med han siden han hadde bestått jegerprøven og hadde skrytt til meg over hvor flink han var til å skyte. «Det var noe galt med pistolen min!» Klaget han når vi kom oss ut fra attraksjonen. Jeg trodde med en gang at han tullet, men han var dønn seriøs. Vi hadde vunnet over han fordi det var noe galt med pistolen hans! Han gav seg ikke med det heller og jeg husker hvor overrasket vi var over at han var en så dårlig taper. 

Om det gjaldt andre spill, som han sjelden spilte sammen med meg og barna, så var det ikke snakk om å la noen vinne over han. Han var en ener i hans egne øyne og en som kunne alt bedre enn alle andre. Uansett hva det var, så kunne han best. Idag når jeg ser på huset mitt og ser de få tingene han orket å hjelpe meg med, så kan jeg ikke annet enn å riste på hodet over hvor dum jeg var som trodde på han. For så mange feil på det lille han gjorde, gjort av en som påstår han kan alt er ganske så sjokkerende. 

Men feilene skal få være der enda, som en stor påminnelse om at jeg faktisk var så heldig å slippe fri.

 

«Your silence is their greatest weapon»

 

Leonora <3

 

 

14.11.2017

Karusellens runddans og apelek

 

Vi som har erfart mennesker med personlighetsforstyrrelser  i nære relasjoner,  vet hva vi snakker om når det kommer til illusjoner. 

Alt hva vi levde i og hvordan vi såg ting var en del av den illusjonen. 

Jeg har lagt merke til hvor mange flere opplevelser og situasjoner som er bygd på det samme. Slike ting vi møter på hver eneste dag. 

En går med en illusjon om at andre ser en, og at de forstår situasjoner du har vært i og aksepterer deg som menneske. «Legger» du faktisk merke til småting rundt deg eller er det bare slik at du lever i din egen lille illusjonsboble? 

 

Si at du f.eks har to pølsemakere ved siden av deg. Du kjenner begge, men alt du tenker på er pølser. Du er sulten og trenger mat i magen! Du regner ut hvor mange kronestykker du har i lommen og når du har regnet ut antallet så velger du den av de som det er billigst å handle med. Når du har kjøpt pølsen så legger pølsemakeren som du ikke kjøpte pølse med merke til at du har vært hos konkurrenten. Han smiler til deg men det blekner så fort du har gått forbi. Du er blottet fra alt annet rundt deg enn den pølsen, for du tenker kun mat. Du aner ikke at det er noen som har noe imot din avgjørelse på en så enkel ting som en pølse. Pølsemakeren du kjøpte pølse fra har fått mer cash i kassa og føler uungåelig noe hovmod ovenfor den andre pølsemakeren fordi du valgte han. Den andre pølsemakeren tapte penger og føler derfor litt på irritasjon og misunnelse. Dette er en situasjon du derimot glemmer ganske fort. Men bør en glemme alt rundt seg med å lukke øynene og bare gi faen? Det kan bli en dyrekjøpt erfaring som har gått fra bagateller som en pølse til noe helt annet.

Se for deg en hvilken som helst situasjon du kan havne i, der det alltid er en negativ part og en positiv. Når det kommer til grupperinger i hvilken som helst arena i livet ditt, så finnes det alltid noen som hevder seg og de som trekker seg mer tilbake. Skal en lære seg hvordan en kan unngå den negative parten da må en åpne seg mer ved å lytte og med å observere. 

Når en går på tivoli så smiler en lykkelig om en er så heldig å vinne en bamse. Folk applauderer og gir deg nesten en high five fordi du vant. Du selv blir enda mer gira over å prøve lykken igjen, og bang! Lykken står deg bi og du vinner bamse nr to. Hvem hadde trodd at du kunne vinne en til? Du legger merke til at med bamse nr to så applauderer ikke alle som gjorde det første gangen, og du ser at den som gir deg bamsen heller ikke er så glad som da han gav deg den første bamsen. Vinner du en tredje gang, så kan jeg garantere at de som gir deg den tredje bamsen mest sannsynlig ønsker at du går. Du har fått med deg at det nå er enda mindre applaudering enn de to gangene tidligere og du legger merke til noen målende blikk. Din mening om hva glede betyr for DEG, trenger ikke å bety noe som helst for andre. Men du velger heller å tro på denne illusjonen, enten fordi du ikke ser hva som virkelig er rundt deg eller fordi du rett og slett har sluttet med å bry deg om hva andre mener. 

 

Forestill deg nå at du går på tivoli «hver» dag. Hver eneste gang du er der så vinner du like mye. Den applausen du fikk møte de første dagene har nå gått over i verbale utrykk. 

 

Etter noen måneder så er de dritlei av å se noen som har så stor vinner lykke. Hvorfor ikke meg? Hører du bak ryggen din.

 

Etter et halvår så har baksnakkingen gitt seg og det er nå enda flere som ønsker å si ting til deg, men de gir deg de nå direkte og verbalt. «Hvorfor er du her egentlig? Du kan jo la noen andre få prøve å vinne noe også!» Roper de. Nå er det ikke bare dritt at du vinner, men nå er det også din feil at andre mennesker ikke har vinnerlykke. 

 

Etter sju måneder så ser de at det ikke hjelper å snakke til deg med å holde deg unna, så nå er det ikke bare verbale ord og utrykk du får slengt fra flere. «Det går jo for svarten ikke ann å få deg til å høre engang, når de har fortalt deg det så mange ganger at DU er skyld i andre sin ulykke!» Nå går de fysisk til verks. De slår deg for å holde deg unna.

 

Etter noen uker borte så inviterer de deg til tivoliet igjen. Det var jo litt action når du var der likevel! Du blir usikker på om du skal føle glede når du vinner bamsen nok en gang. Med slengbemerkningene deres så tør du ikke prøve deg på en bamse til, så du tar den ene du vant under armen og går. Mens du går så blir du spent ben på. Du kaver deg opp, plukker bamsen med deg og går hjem.

 

Neste dag så ringer det på døren din. Da kommer det en mann med en bamse til deg. Han sier at han savner å se deg på tivoliet og at han ønsker at du skal komme tilbake. Det var jo snilt, tenker du. Kanskje de angrer på hvordan de har oppført seg?

 

Dagen etter går du tilbake. Når du vinner bamsen så står det ei du kjenner godt som tar den fra deg. Du går derfor skuffet hjem igjen uten bamsen.

 

Samme kveld står damen som tok fra deg bamsen på døren din og sier at hun angrer seg. Hun visste ikke hva som gikk av henne og hun ønsker å gjøre det godt igjen! Hun lover bot og bedring om du bare kommer tilbake til tivoliet. 

 

Du går på tivoliet igjen. Du er ved godt mot selv om du er spent i hele kroppen. Du håper likevel hun mener det denne gangen, for nå begynner du å bli sliten og sliter med å finne tilbake igjen til den samme gleden du hadde før da du gikk på tivoli. 

Denne gangen kommer du ikke hjem. 

 

Hvor ofte skal du gå inn i den samme rund dansen med kun et håp om at ting kanskje bedrer seg? Stopp karusellen og gå av, og skap deg et liv som du fortjener. En dag kan det faktisk være for sent!

«Se» på mennesker rundt deg, hvordan de virkelig er når det går bra for deg. «Hør» hva folk sier til deg. Går de tilbake på lovnader eller sier de en ting og med handling gjør noe annet? Slutt å bagatelliser at andres ord egentlig ikke betyr så mye, for når alt kommer til alt så betyr lovnader en hel del. Det forteller ganske mye om karakteren i et menneske og det du fremover vil få erfare videre fra det mennesket.

Lever du i en illusjon eller er ting slik du «virkelig» ser de? 

 

Leonora <3

 

12.11.2017

Følg din egen vei.

 

I mange år så tok jeg meg selv flere ganger i å ta til meg andres meninger på hvem jeg var. Jeg ble lei meg for at andre hadde slike tanker og jeg gikk inn i meg selv og vridde på alt som tilhørte meg, av både meninger og følelser. Så mange bekymringer over min egen eksistens fordi noen alltid skulle mene noe om en og hvorfor jeg handlet slik jeg gjorde. Bekymringer som jeg burde lagt fra meg med det samme, fordi det andre mener definerer ikke meg som menneske.

 

Jeg ser Idag at med min tvil som menneske så var jeg et lett offer for folk med personlighetsforstyrrelser. Jeg ser at selv om jeg utad viste meg sterk, så var jeg svak når det kom til «hvem jeg var». Jeg har tålt mye, og har fått påtvunget mye vondt, så slik sett har jeg alltid vært sterk. Men uansett hvor bra jeg håndterte situasjoner som krevdes av meg, så var jeg likevel så utrygg på meg selv fordi andre fikk tillatelse til å definere meg. 

Alt fra hvordan jeg skjærte brød, til hvordan jeg gikk kledd i butikker, og hvordan jeg i det hele tatt snakket. Alt var definert av mennesker som ikke ville meg vel. 

Forvirringen over å gå fra å være drømmekvinnen, til å bli den hora som de   mente at jeg var. Venner som jeg naivt nok trodde var der for meg, men som var av samme typen som de jeg valgte som kjærester.  Familien på farssiden som tråkket over oss barna selv da vår far levde, med å late som om vi ikke eksisterte. En egoisme som videre skulle tråkke på oss ved å prøve å frata oss arven da vår uteblitte farmor døde. Manipulerende og selvopptatte mennesker som utad virket så gode og snille. Mange skuffelser, «trodde» jeg. 

 

Når en kommer opp i flere situasjoner der folk viser hvor lite verdi du har som menneske, så er det ikke rart at en begynner å tvile på egen eksistens. Når en da møter på noen, så blir en bare takknemlig fordi noen klarer å elske en. Når en hører hvor vanskelig en er, så setter en heller ikke så mye tvil rundt det lenger. Vi blir opphengt i at det må være noe galt med oss siden så mange tråkker på oss. Dermed går en aldri utav tiltrekningen en har til slike ødeleggende mennesker. 

Folk er så opptatt av at en skal lære å ta imot kritikk, at en skal følge alle normer for hvordan en skal være som forelder, barn, venn, kjærest og kollega. Til en viss grad er det bra å lære seg andre måter å gjøre ting på, men ikke når en mister sin egen stemme og sine egne verdier opp i det hele. Om noen pålegger en det, da vet en hvem en har med å gjøre. Jeg mener ikke at kritikk bare er usunt, langt ifra!  Vi må bare lære oss å gi ros i samme grad som vi kritiserer. 

Jeg var flere år alene for å prøve å finne meg selv. Jeg visste at jeg ønsket å snu på hvem jeg tiltrakk meg og som kun ble opptatt av å forandre på meg. Sjokket var derfor stort når jeg fant ut at jeg gikk inn i det samme nok en gang, og det til og med i en som var mye værre enn de andre. Det tok meg nesten fire år før jeg gikk, men Idag vet jeg at jeg trengte de fire årene med han. Ja du hørte riktig, jeg trengte de fire årene med ødeleggelser for å finne meg selv.  

Jeg var så langt nede til slutt at jeg ikke skjønte hvor ulykkelig jeg var. Jeg hadde gjennomgått så mange overgrep fra andre før jeg møtte han, som jeg aldri hadde bearbeidet slik jeg trodde at jeg hadde. Når angrepene hans startet så var jeg derfor i en nummen tilstand som gjorde meg handlingslammet. Den psykiske mishandlingen ble brutal. Den fysiske som han utførte ovenfor meg og hans egen sønn, klarte han å overbevise meg om at det ikke var meningen. Heller ikke da han voldtok meg klarte jeg å definere det som overgrep. Jeg satte ingen stopper for han når han gikk videre heller med å fortsette å ødelegge meg. Jeg tillot selv om jeg med ord protesterte. 

Først når jeg gikk så fikk jeg kraftige reaksjoner på hans overgrep. Flere tiltalls reaksjoner på panikkanfall og angst. Alle årene, ikke bare med han men det som jeg hadde gjennomgått med andre kom opp for fullt. Jeg var på bunnen.

 

Samtidig som jeg var på bunnen så følte jeg også en enorm lettelse. 

Jeg måtte lære meg å kle meg igjen, at det var greit å kle meg slik som jeg ønsket. 

Jeg måtte lære meg å snakke igjen, men med min egen stemme. Jeg måtte lære meg å gå inn i en hverdag uten å høre kritikk. Jeg måtte lære meg at jeg faktisk kunne gi meg selv tillatelse til at jeg kunne tilbringe tid med venner og familie igjen. Ingen dårlig samvittighet, bare tillatelse til å være «bare meg».

De årene som jeg var alene før jeg møtte han, der jeg skulle lære meg å ikke tillate. De fikk jeg endelig!

 

Til tross for at han prøvde å ødelegge meg, så gjorde han meg faktisk sterkere. Terskelen for hva jeg tillater fra både venner og kjærest er minimal. Jeg kutter tvert jeg ser uærlighet, falskhet og jeg sier det til de også før jeg sletter de fra livet mitt. Etter alle årene kan jeg føle igjen. Jeg kan være meg og jeg elsker «meg selv» mer og mer. Jeg digger den dama som jeg ser i speilet hver morgen. Den dama som er en av de sterkeste jeg kjenner. Den dama som til syvende og sist sto opp for seg selv. 

 

Finn frem til hvem du er, og vit at det du gjør er det ingen andre som gjør. La aldri andre definere hvem du er, og vit at du handler rett utifra hvem DU er. Lag din egne grenser og fortell folk som behandler deg dårlig at de ikke har din tillatelse. Den unike deg er så undervurdert! 

 

«Elsk deg selv for alt du har vært, og for alt du kommer til å bli» 

 

Leonora <3

 

 

05.11.2017

Fakeness

 

Tidlig i forholdet så var jeg opptatt av det overnaturlige. Jeg har alltid likt å lese om horoskop og jeg hadde både dyrekort, tarotkort og jeg studerte det kinesiske horoskopet. Jeg husker at jeg spådde han og at jeg fortalte om meg selv utifra eget horoskop. Han begynte selv å lese om  horoskopet i avisen hver eneste dag, for han skjønte hvor glad jeg ble av at han gav det jeg likte så godt et forsøk. Men etterhvert så la jeg det bort, for han endte plutselig opp med å hate alt som jeg likte av det overnaturlige. Det hadde med «djevelens verk» å gjøre, som han kalte det. Dette husker jeg at jeg tenkte mye på, og jeg skjønte ikke da hvor rart det egentlig var at noen skulle vise så kraftig interesse for en ting som jeg likte, for så å miste totalinteressen med å få det bort. 

Når jeg tenker tilbake så fikk han allerede da en viss kontroll over meg, uten at jeg var klar over det. Nettopp på grunn av at alt jeg fortalte om meg selv utifra horoskopet, så lagret han informasjonen om meg. Ikke slik normale par gjør, men på en slik måte at han senere ville vite akkurat hvor han hadde meg. Jeg har alltid vært åpen av natur og jeg har aldri skjønt at ved å være så åpen, så gir jeg tillatelse til at noen kan bruke det mot meg. 

I sitt eget hode hadde han en checkliste og de to siste årene trodde han at han kjente meg for den jeg var. Han satte seg opp ei mening om hva jeg mente om ting, så det hjalp til slutt ikke hva jeg forklarte, for han kjente meg, sa han. Den lille biten som var igjen av «meg» til slutt, den ble aldri hørt eller forstått. For han visste hva jeg tenkte før jeg i det hele tatt fikk protestert. At det var feil spilte ingen rolle, for han hadde manus klar i sitt eget hode på hvordan jeg skulle reagere, hva jeg skulle si og hvordan jeg skulle si det. Iallfall trodde han det. 

Det som har slått meg etter forholdet med han, er at jeg har gått åpenlyst inn i samme fellen med de som jeg har møtt hele livet. Dette kan være venner, bekjente eller andre som en tror en har felles interesser med. Flere situasjoner og observasjoner av folk som jeg kjenner har gått mer i roten på meg nå enn tidligere. Jeg ser mer nå enn hva jeg gjorde før, for de konstante varsellampene er på hele tiden. Før overså jeg dårlig magefølelse, i tillegg til handlinger som ble gjort av de som jeg kjenner og bekjente av meg.

«En skal stole på magefølelsen» er noe jeg nå konstant følger og den slår sjelden feil. 

Da jeg gikk, så var det regelrett på instinkt jeg tok opp samtalen. Min eneste agenda bak det, var at han fikk erfare selv hvordan han snakket til meg.  Jeg husker at jeg tenkte «dette makter jeg ikke mer» og tok opp telefonen og slo nummeret til moren min med en enkel beskjed «Nå reiser jeg hjem!» Jeg ønsket ikke lenger å være i dette ødeleggende og selvutslettende forholdet. Likevel så prøvde jeg å få ei avslutning som ble bra både for barna og oss, men manuset hans på hva jeg endte opp med å gjøre, feilet for første gang. Jeg visste at dette var dødfødt, og at det var på tide å gå hver vår vei, uansett hva han ville overtale meg med denne gangen. Selv da han testet meg når jeg holdt på å pakke, så var jeg ikke til å rikke i min avgjørelse. Han gikk fra å være hard og myk på samme tid og jo mer bestemt jeg var, jo mer hard ble han. «4 år bortkastet», husker jeg at jeg sa, der hans svar var at han hadde hatt problemer med å være nær meg det siste året. Han hadde nærmest spydd, hånet han meg. Grunnen til at han trykket på mobilen like før han fortalte det, gikk opp for meg noen måneder etter at jeg gikk. Han visste at jeg hadde tatt opptak av han, så for han ble det viktig å vise andre at det faktisk ikke var jeg som ønsket å gå, men han. Han iscenesatte derfor sitt eget manus, siden jeg ikke såg meg villig til å være den statisten han påla meg til å være lenger. 

 

Slik er det nå med andre jeg har kjent ei stund, eller som jeg blir kjent med. 

Jeg velger selv hvem jeg ønsker skal være en del av mitt liv, og det er slettes ikke en håndfull slik jeg hadde «før» forholdet med han. 

Idag «ser» jeg hvem som er «mine» venner. Hvem som stiller opp for meg med handlinger og er den de utgir seg for å være. Jeg tror ikke lenger på at fordi en er «venner» så er en skånet for at de viser en annen side av seg selv så fort de går ut døren min. For alle har ikke gode intensjoner, verken av de jeg har kjent ei stund eller andre som jeg er bekjent med. 

 

I alle fornedrelser som jeg erfarte i forholdet med han, så gikk likevel fornedringer over til styrke på en god del felt i livet mitt. For i dag ser jeg hvem som holder hånden min stødig gjennom alle mine avgjørelser og gir respekt til hvem jeg er og hvem som ikke gir det. 

Jeg kaster ikke lenger fra meg alt for personer som jeg får en dårlig magefølelse av. Jeg sletter de fra livet mitt og ser de som den fremmede de virkelig er. Å vite hvem som er ens venner har i bunn og grunn ikke med alder å gjøre, det har med erfaringer en gjør seg og at en følger hva som føles riktig. En trenger ikke å dele seg opp for noen som helst i livet, for det er ingen hemmelighet at det misbruket en har blitt utsatt for tar tid og krefter fra en til tider. En trenger tid til å forstå at noen er så ond som en har opplevd de og en trenger tid til å heales. Men de dagene der kreftene er tilbake igjen, da bør en bruke de godt. Å bruke de dagene på mennesker som jeg vet er der for meg og ikke er der for deres egen vinning. Jeg tror på at i enhver situasjon så skal en lære noe, og når det kommer til noen mennesker som jeg tidligere har hatt eller har rundt meg så har dette lært meg noe viktig; 

 

«Its the same amount of work too be fake, as it is too be honest»

 

Leonora <3

 

 

 

 

 

03.11.2017

Å kunne stå imot aper.

 

Som frivillig så bruker en mye tid på å hjelpe andre. En hjelper ikke bare andre men en hjelper seg selv også, for det er ingen tvil om at det er livslange arr en uvillig har fått påført og at råd fra folk i samme situasjon kan hjelpe i en slik situasjon. 

Da vi startet opp for noen år siden, så var en engasjert og såg bare ting slik de var. Har en blitt utsatt, så forstår vi hverandre. Vi støtter hverandre og vi beskytter hverandre. Selv om en bærer med seg samme livsfilosofien Idag når det kommer til engasjemangt, så bærer en den på en annen måte likevel. For vet vi egentlig nok om andre til å kunne gjenkjenne oss i de? Vet vi at alt de sier stemmer og at «de» ikke er den som vi bør passe oss for?  For psykopaten er det ofte at offerrrollen blir brukt for å oppnå selvhevdelse og for å kunne få empati fra andre. De lever for den på samme måte som de elsker å tråkke andre mennesker ned. Som at en person eller flere oppnår noe, eller kanskje har sagt ifra om ting som ikke er greit. Som oftest bruker psykopaten andre for å si fra, mens de selv gjemmer seg når konflikten pågår. Iallfall om det de har prøvd selv har vært fånyttes. De har da oppnådd det de ønsket, ved å så tvil om den eller de som de har en skjult agenda mot. Som oftest går det videre til enda flere, slik at de med ett har en hær av aper som følger lydig etter. Aper kommer ikke bare som venner av exen, familieære forhold eller en annen nær relasjon, de oppstår gjerne der en minst venter å se de. I støttegrupper eller på generelle nettsider om temaet, der en ser alle som tvillinger på selvopplevde historier, blir det vanskelig å tro at den typen kan oppdages.

Vi er flere som jobber for samme mål, med å opplyse og å hjelpe andre. Vi som har opplevd slike relasjoner trenger det, for det den ene ikke opplyser om får vi som innspill med andre som jobber for opplysning. 

Likevel ser en noen ganger at det er noen som setter tvil om andre som jobber for det samme. Dette forundrer meg. Uansett hvor en er i livet og hvor langt en har kommet, så vil det alltid være noen som setter andre i tvil. Slik er mennesket, for mange er mest opptatt for å si det rett ut «redde si ega ræv.» Dette ser en i jobbsammenhenger, på skolene og ellers. Om en forestiller seg en skoleklasse, så er det en enorm selvhevdelse der allerede. Når elevene kjemper om å være den tøffeste og peneste, så fortsetter vi foreldre med den samme selvhevdelsen gjennom barna. Kall det gjerne ubevisst, men vi kjemper om hvem av barna som er snillest, får høyest karakterer osv. En selvhevdelse som gir en status eller «ikke» status. Det samme ser en i barnehagen. En får et tap og vinn samfunn, for ofte går det på foreldrene om barna er høylytte og bråkete. Mens de som har de stille barna ofte får anerkjennelse fordi de har barn som hører etter. Ofte kan det stille barnet og den som er mest høylytt slite i lik grad, eller så er foreldrene likestilte i foreldrerollen. Men dette ser vi ikke, for vi er så opphengt i meninger om andre.   

I våre relasjoner så har vi erfart aper som er ødeleggende og som gjør alt for å ramme den som jobbet for psykopaten.

Om en som opplyser og om en som medmenneske skal møte folk med en slik selvhevdelse, ved å tro de, så går en på trynet før eller senere. En kan opplyse og rope så høyt en bare vil og orker om ape tendenser som vi har erfart i våre relasjoner. Men i ordet «aper» så ser en faktisk at i det dagligdagse så er en kanskje ikke hakket bedre selv heller.

Aper oppstår fordi en gir tillatelse til at et dårlig menneske får makt til å hevde seg over de, og den sirkelen ser visst ut som den er mer vanskelig å bryte enn hva en selv hevder. Å tro på et menneske som sår tvil, gjennomskuer vi ikke nødvendigvis alltid. Jeg savner tøffe folk som går utenom den normale normen, som betrakter og ser ting på sin «egen» måte og ikke nødvendigvis hører på andre.

Når en jobber for et mål med opplysning, så bør en klare å stå imot slike aper også. Om ikke har målet ingen mening.

 

Leonora <3

 

30.10.2017

Barna og skjerming.

 

Vi får stadige henvendelser på hva en skal gjøre med barna som sliter med sinne og et følelsesspekter som de ikke helt klarer å kontrollere. 

Vi blir veiledet av fagfolk som forteller oss hva som er løsningen. Dette kommer gjerne fra fagfolk som ikke har noe som helst begrep om hva det vi si for barn og foreldre som lever i dette kaoset. De gjemmer det bak konflikt og at vi foreldre bare må samarbeide bedre. 

At en som forelder skal være nødt til å sitte i samme rom som den som tråkker på oss, det er et overgrep i seg selv. Vi som har vært i slike relasjoner gjenopplever traumer som har blitt påført oss, og vi er fullstendig klar over at måten de sitter på ovenfor fagpersoner er et skuespill som avsluttes så fort vi begge går ut døren. I det skjulte fortsetter trakasseringen, mens en blir tvunget til å stå i det i fare for å bli sett på som en forelder som ikke samarbeider. Derav er det ikke bare overgrep fra psykopaten selv, men fra fagpersoner som unnskylder det med konflikt. Noe som igjen får store konsekvenser for barna. 

Forestill deg at en blir voldtatt, sjikanert, jugd om og blir fremstilt som lite samarbeidsvillig på toppen av det hele. Mange av oss «har» blitt voldtatt. Noen slått, men den psykiske trakasseringen har vi alle blitt utsatt for. Og det stopper ikke selv om vi avslutter parforholdet. Det eskalerer og blir værre enn noengang! Forestill deg da at du skal sitte ovenfor en som har gitt deg slike arr og som du må samarbeide med og gi tillatelse til at de utsetter barna for videre. Forestill deg hatet de bygger i barna og Forestill deg da hvor mye en som «offer» skal makte å stå i. 

 

Vi blir alle lært opp til at vi skal skjerme barna, men hva er skjerming? For fagpersoner har det gått sport i å leke «ta den ring og la den vandre.» Skjerming fra psykisk manipulerende og skjult vold eksisterer ikke når en snakker om å stoppe videre overgrep. Iallfall er det få fagpersoner som kan yte denne hjelpen, og som i det hele tatt forstår! 

Når barna svinger i hele følelsesspekteret over både sinne, tårer og forvirring, så forteller det oss som foreldre at noe er galt. 

Flere psykopater klarer ikke å sette seg inn i at barna deres sliter med følelser, og ofte legger de det frem for fagpersoner som at de har aldri observert noe galt. I tillegg legger de til grunn at barna kanskje sliter litt ekstra når de er hos den andre forelderen, og kommer opp med påstander om at de har jo vært psykisk ustabile og er vanskelige å samarbeide med.  Mulig klarer de å få mer ild på bålet også, for den som blir utsatt for stadige påkjenninger «kan» virke ustabil for fagpersoner i måten de fremtrer på. Noe som er langt fra sannheten, de er bare så innmari sliten av å stå i kampen de gjennomgår hver eneste dag. Kampen de kjemper for å overleve traumene de har blitt utsatt for og som de må være vitne til at barna gjennomgår videre.

Jeg tror ikke lenger på at skjerming er veien å gå. For hvem hjelper det om en ufarliggjør påvirkninger eller episoder som barna ikke vet hvordan de skal takle? Det snakkes om åpenhet og spesielt ved selvmordstanker så hjelper det å snakke. Ved å skjerme så knebler vi barna våre fra å fortelle. Vi sier det er greit det de går gjennom om vi forsetter å la de stå i det samme og bare skjermer. Vi sender de til misbruk hver eneste gang, med en viten om at hvis vi ikke samarbeider så vil vi bli sett på som konfliktskapende og manipulerende. Vi står i fare for å miste barna våre om vi stopper opp for misbruket. 

Vi har et ansvar som foreldre og når noe ikke er bra for barna våre, så skal en ikke utsette de for det heller.  Dere som fagpersoner har også et ansvar, å lytte til oss og barna våre. Ikke legg alt under konflikt, men se det for hva det er! Jeg håper en dag dere vil forstå virkeligheten vår, med hvor skadelig det er for både oss og barna å stå i slike relasjoner videre. Å gjemme det bak ordet konflikt skåner ikke barna våre, det rammer de bare desto mer! 

Å skjerme barna og unnskylde den syke forelderen har også samme virkning. 

Vi savner nytenkning på dette feltet og ikke en fasit som til stadighet feiler.

 

Leonora <3

29.10.2017

Marry me, marry me not.

 

Jeg har personlig aldri trodd på ekteskapet. For meg så skiller par seg for lett og jeg har aldri trodd på at et stykke papir gjør noe mer for kjærligheten enn om en bare er kjærester. Dette fortalte jeg til han når han tidlig begynte å snakke om at vi skulle gifte oss. De første to årene holdt han det gående, helt til jeg begynte å smatte på ideen selv. Hvem var vel jeg som kunne nekte han jeg elsket å inngå ekteskapet når det var så viktig for han? 

Han traff meg to uker etter at den forferdelige ex konen hans flyttet ut. Iallfall fortalte han meg hvor forferdelig hun hadde vært og fremdeles var. Han hadde levd i et kjærlighetsløst ekteskap der hun var utro med blant annet bestekompisen hans, og jeg kunne ikke annet enn å synes synd i han. Jeg gjorde alt i min makt for at han ikke skulle tro at jeg skjulte noe for han, så jeg fortalte han hvem jeg snakket med hver eneste dag slik at han kunne føle tillit igjen. Når han traff meg så skjønte han virkelig hva kjærlighet var og han fortalte at han aldri hadde giftet seg med henne om det ikke var fordi hun ble gravid. Han måtte gjøre det som var rett ovenfor henne, fortalte han meg. Han var separert fra henne og siden ingen hadde skrevet under på skilsmissepapirene, så sto han fremdeles som separert nesten to år etter bruddet. Han kunne ikke skjønne hvorfor i all verden ex konen som hadde spurt han om underskriften før, ikke hadde gjort noe med det. Han selv hadde regelrett glemt av hele greia, for mer viktig var ikke ekteskapet med henne. Han fortalte at han trodde at hun ikke ønsket å skille seg likevel. I ettertid så ser jeg hvor høy på seg selv han ble av å tenke at hun ikke ønsket å skille seg fra han slik han påstod. Han derimot var fast bestemt! Han hadde funnet sin store kjærlighet i meg. Etterhvert hadde han mast på henne om å få papirene som de skulle underskrive, men hun var visst så glemsk og mistet de så han måtte anskaffe papirene på nytt. Iallfall klaget han over det til meg. Da de først ble offisielt skilt, så kunne han ikke vente med å fortelle meg om det. Han fortalte at han hadde gjort det for meg og han kunne ikke vente med å endelig gifte seg med meg. 

Når han skjønte at jeg etterhvert som han maste slik vurderte å gifte meg med han, og hadde gitt slipp på mine synspunkter når det kom til giftermål, da ble tonen en helt annen. Nå måtte vi vente til jeg flyttet inn hos han. Så det endte opp med å bli mye mas om at han kunne ikke vente til vi bodde sammen og DA kunne vi gifte oss. Jeg fortalte at for meg var det nok at vi forlovet oss, og jeg spøkte litt med det. Men jeg fikk klar beskjed om at skulle han forlove seg så skulle han gifte seg kort tid etter,  og ikke vente slik jeg ønsket. At jeg fikk en diamantring av han til jul burde jeg derimot være glad for, for han kunne ikke falle seg inn å kjøpe noe sånt til ex konen hans alle årene de var gift. Han fortalte at han skulle være den som jeg skulle være lengst sammen med, og han tok det som en utfordring å utkonkurrere mine andre exer. Han stilte også spørsmål til hvilke andre utfordringer han kunne gjøre når målet var nådd, samtidig som han gledet seg til vi skulle tilbringe livet sammen. «Dreamteam» kalte han oss og han skulle ønske for alt i verden at jeg var moren til barna hans slik at han slapp å forholde seg til den forferdelige egoistiske ex konen. Hun var kun opptatt av å loppe han for penger og materielle goder han så fint hadde tilbudt henne når hun flyttet.

Etter to år så reiste vi på kjærlighetsferie. Når vi så et gift par på stranden, så ble han helt i hundre og ville ta bilde av meg i bikini med brudeparet i bakgrunnen på bryggen. Han fortalte hvor vakker jeg var,  når jeg selv synes jeg så ut som en hval i hvit bikini. Hver eneste dag hadde han med seg en sekser på stranden og samme dag vi såg brudeparet så klaget jeg på hvorfor han måtte drikke så mye, og ikke ble med ut i vannet sammen med meg. Han måtte da få kose seg han også når han hadde fri, måtte jeg skjønne! Når vi gikk og var på vei mot hotellrommet, så pekte han ut mot bryggen og skulle absolutt få meg til å snu meg for å se på brudeparet igjen. «Det der kunne vært deg en dag, om du hadde klart å oppføre deg, lo han hånlig.

Jeg husker hvor stum jeg ble av kommentaren hans og jeg kunne ikke skjønne hva det var jeg hadde gjort galt som fikk han til å reagere slik. Men jeg avfeide det med at jeg sikkert hadde maset for mye på han. Han ble jo så sliten av solen, det hadde han fortalt meg mange ganger og jeg hadde jo nylig småkjeftet på han når det kom til alkoholforbruket hans. Jeg ønsket å være slik han ønsket, men uansett hva jeg gjorde og ikke gjorde så ble det galt likevel. 

Når han skjønte at jeg trengte tid før jeg flyttet sammen med han, så dabbet interessen av. Så ble det anklager på at jeg ikke brydde meg, så elsket han meg overalt igjen. I ettertid så ser jeg hvor hardt han prøvde å manipulere meg til å flytte, og hvor hardt jeg kjempet imot. Selv om jeg elsket den jeg trodde han var, så skjønte jeg nok at noe skurret med forholdet vårt. Jeg hadde lyst til å flytte sammen med han, men det var som om noe holdt meg igjen. Jeg husker hvor mange ganger han påpekte at det var jeg som var problemet, at jeg ikke brydde meg nok. Ikke respekterte han, ikke satte han i første rekke som jeg gjorde med jobben min eller barna mine. Selv om jeg ba sjefen min om å få jobbe mindre, så ble han aldri fornøyd. Helt til han fant det for godt å elske meg igjen.

Hvordan jeg klarte å holde ut sammen med han, har jeg spurt meg selv om mange ganger. Alle løgnene han foret meg med, flere år i en illusjon. Jeg var bare en skygge av meg selv da jeg valgte å gå.

 

De fleste med slike personlighetsforstyrrelser snakker om giftermål veldig fort, men hos flere så dabber også interessen av om de klarer å oppnå det de har satt seg fore. For de handler det kun om å vinne et trofé og å nå de målene de har satt seg, noe som er langt fra kjærlighet mellom to mennesker. Jeg er ikke i tvil om at han er ute av stand til å klare å elske, for det han kalte kjærlighet var ikke noe annet enn psykisk terror. Jeg hadde selvsagt dager da jeg følte meg elsket av han og følte at vi var ett, for de første to årene delte vi fine øyeblikk også,  til tross for alt han utsatte meg for. Men jeg har innsett at det hele var en illusjon, en hverdag der han jobbet hardt med å undertrykke meg som menneske. Idag kan jeg ikke være noe annet enn takknemlig for at jeg forble ugift, for et liv med han hadde jeg aldri overlevd. Han klarte å overbevise meg med mye. At jeg ble overvåket av satellitter, alle andre løgner han foret meg med og at han presset mine grenser til det ytterste. Men at jeg holdt igjen flyttingen, forteller meg at jeg til syvende og sist var den sterkeste av oss likevel. 

 

Leonora <3

27.10.2017

«Destroy»

 

Andreas hadde rukket å bli tolv år før han ikke lenger maktet å stå imot farens manipulerende adferd. Opp gjennom årene hadde han blitt fortalt av både faren og farmoren hvordan moren hans var. De sa aldri rett ut hva de mente om henne, men ordene ble forkledd i tvil og forvrenging av hvordan det egentlig var. 

De første årene hadde han gjennomskuet de, og han gikk i forsvar av moren som han såg som den trygge basen han hadde i livet. Han hadde prøvd å fortalt moren hva de sa om henne når han var på besøk hos de. Han sa det rett ut da farmoren sto foran han og moren, da hun kjørte han hjem etter samvær. Men farmoren innrømte aldri hvordan hun hadde stått ovenfor han med sladder om moren, så han gav opp.

At han var tynn hang ikke sammen med at moren ikke laget mat, slik faren og farmoren påstod. Han visste at hun sto med kasserollene hver dag og kokte sammen både to og tre middager for å få han til å spise slik at vekten skulle gå opp. Han ble mobbet på skolen og hadde ikke en eneste venn der. Faren kunne ikke skjønne hvorfor moren klaget slik over både mobbing og at han var venneløs. At han ble innkalt til møter var bortkastet tid, for borte hos han hadde han jo en kompis. Borte hos han var alt bra. Borte hos han var alt perfekt. At moren søkte de inn på en plass der de kunne observere hvor vanskelig sønnen hadde det, kunne faren og farmoren umulig forstå. Heller ikke at moren fikk støtte i hennes observasjoner.  Men de hadde en fordel, for farens søskenbarn jobbet i barnevernet og etter endt opphold så nektet de å hjelpe med oppfølgingen som ble tilrådd. Moren som hadde kjempet i flere år og som endelig hadde fått håp om hjelp, det ble revet like fort bort fra henne med det samme de kom hjem. Andreas visste at moren var den han sprang hjem til når alt ble uutholdelig på skolen. Moren var også den som kom ned i friminuttet for å se om han hadde det bra. Om han sto alene igjen. Moren var den som hentet han når han gråt ut sin fortvilelse over at han ikke orket mer. Moren var den han kunne snakke med. 

Når det var ting han ble fortvilet over borte hos far, så holdt han ut. Iallfall helt til han kom hjem. Da brølte han og ble sint på moren fordi hun ikke forstod hvordan det var å være der. Hvor glemt han følte seg, hvor lei seg han ble av å overhøre hvordan de snakket om moren. Selv om moren prøvde å fortelle faren hvordan sønnen hadde det når han kom hjem, så trodde ikke faren på henne. Alt hadde jo gått så bra mente han, så alt hun påstod ble derfor sett på som løgner hun la på sønnen. Andreas visste at moren bare refererte til det han selv hadde bedt henne om å si, men han tørte ikke å fortelle faren det selv. Det var så mye lettere å la moren si ifra, selv om hun måtte ta skylden. Han prøvde men han klarte ikke å si noe når faren spurte.  Skuffelser hadde han hatt nok av, og han ønsket ikke å skuffe faren.

 

Flere år senere så forandret på en måte alt seg. Selv om han ikke ønsket det, så ble han mer og mer sint på moren. Faren hadde fortalt han hvor gøy de kom til å få det om han var mer hos han. Og han var fullstendig enig med sønnen når det kom til de dumme reglene moren hadde. At han ikke fikk spille 24/7 var helt uhørt, og hva hun tenkte med som kunne finne på å ta fra han spillkonsollene når han ropte hore til henne var bare altfor strengt. Slik kunne «han» aldri finne på å straffe sønnen, fortalte faren han. 

Når moren gav opp, ba hun sønnen pakke kofferten. Hun handlet ikke helt riktig da hun ba han om å reise, men hun visste at om hun ikke gjorde noe så ville forholdet mellom henne og sønnen bli fullstendig ødelagt. At hun skulle se på at sønnen skulle bli mer ødelagt ved å ta det valget, var en avgjørelse hun alltid kom til å angre. En avgjørelse som skulle bli skjebnesvanger for både sønnen og henne selv.

Hver eneste gang moren ringte farmoren for å snakke med sønnen, så fikk hun beskjed av farmoren om at han ikke ønsket å prate med henne. Farmoren prøvde, forklarte hun moren, med løfte om at det sikkert gikk seg til. Sønnen forandret adferd og hatet mot moren vokste. Faren var sjelden hjemme, men han fulgte opp sønnen med å ringe han. Andreas fikk sin egen leilighet når han var tretten og at han utforsket rusmidler var ikke noe faren eller farmoren var bekymret for. Jo mer moren prøvde å følge han opp gjennom andre, jo mer sint ble de. Og desto mer vokste hatet i Andreas. Han ble fremlagt en usannhet om at moren plaget de unødvendig og de fremla morens bekymringer som at hun hadde gått til anmeldelser av sin egen sønn. At det var løgn spilte ingen rolle, for moren måtte for enhver pris holdes unna. Faren ville jo bare fortsette å leve livet sitt slik han ønsket, fortalte han henne, med å være borte halve året.

Som en spiker i kisten så sendte farmorens søster inn en anmeldelse. De ønsket å melde henne for vold. De overbeviste Andreas om at dette måtte gjøres, og manipuleringen nådde et klimaks. Oppdrag fullført. 

Over et år med angst, sykmeldinger og bekymring fulgte moren. Selvtilliten hennes nådde bunnen. Tanker om at de andre barna ville få det bedre uten henne begynte å overta, men hun visste at hun måtte prøve å leve igjen for barna som var igjen. Hun trosset angst og skjeve blikk som møtte henne, selv om hun visste at stempelet som hun ble gitt henne aldri ville forsvinne helt. Når hun gråt, så gjorde hun det alene. 

Når moren prøvde å be om hjelp til Andreas,  så fikk hun beskjed av barnevernet at han kunne ikke tvinges. Barnevernsdama hadde snakket lite med sønnen selv, men skolen ville følge opp fortalte hun. At faren hadde fått uttallige bekymringsmeldinger fra både skole og forebyggende var aldri noe som ble tatt tak i. En prat med far og at han var hjemme noen måneder var det som skulle til mente de. 

Volden hun ble anklaget for spurte de om moren ønsket å ta i konfliktrådet, men faren gav klar beskjed til moren om at han nektet å stille. 

Når beskjeden kom et og et halvt år etter anklagen skjønte hun hvorfor. Faren hadde lagt ti skritt foran henne hele veien, for han visste at ved å nekte å stille så ville saken gå tilbake igjen til politiet. Et nytt forsøk for å ta henne. Et planlagt angrep over tid som han visste ville ramme henne på nytt. Et han var sikker på at hun aldri kom til å klare. 

 

Hver dag sitter det fortvilte foreldre som lurer på hvordan de skal klare å overleve den konstante trakasseringen de blir utsatt for. Hver eneste dag! Barn som lever i et slikt miljø blir uansett ødelagt, enten ved at de gir opp, eller at de begynner å tenke likt som overgriperen. Det er en overlevelsestaktikk som de blir opplært til, og som systemet sjelden fanger opp. Det er et reellt helseproblem som er i desperat nød for profesjonell hjelp, men som uteblir i altfor mange tilfeller. Det er livet til mange av oss..for oss som orker å stå i det fremdeles.

 

«En ondskap slutter aldri å slå. Den lever av å undertrykke, skade og ødelegge. En ondskap få vet eksisterer. Den lever nært oss og den slutter aldri før den har klart oppdraget. En ondskap så farlig og brutal, forkledd som Messias selv»

 

Leonora <3

 

 

 

 

 

 

M

26.10.2017

Blindebukk

 

Det er skremmende hvor mange i rettssystemet og andre etater som barnevern som blir lurt til å tro på den psykopatiske forelderen. 

Når en går utav forholdet, så er en som oftest så sliten av alt en har tillat av behandling. De fleste utvikler Ptsd og må jobbe med flere traumer enn hva andre mennesker kan klare å begripe at en har overlevd. Andre igjen våkner med en aha opplevelse etter at de har gått og har ikke forstått overgrepene en ble utsatt for, for de var så skjulte at en rett og slett ikke forstod det før i ettertid. I noen saker så skjønner en det ikke før det har gått år med skjult tillintetgjørelse. Den evinnelige langsommelige ødeleggelsen av deg som menneske. 

Hva er fysisk og psykisk vold? Hva legges i det begrepet som alle sier så fint at de skal jobbe imot for å få stoppe? 

Det som forundrer meg er at den manipulerte volden ikke blir tatt med i samme slengen. Hvem har ansvar for at den blir fulgt opp? Politi, barnevern, rettssystemet? 

Hvem har ansvaret for gjennomskuelse av den forelderen som utfører stadige voldspåkjenninger? 

 

I dag får en høre av barnevernet selv at de er kurset i å oppdage manipulasjon. At de evner å se hvem av foreldrene det er som utfører dette. I så mange saker som jeg har fulgt, deriblant min egen, så må jeg si at det skorter på kompetansen etater har. Både barnevern, politi og rettsinstanser «evner» ikke å avsløre, noe som kan få katastrofale følger.  

Om det har gått så langt at barn selv tør og vil fortelle, så har vi ofte sett at etater eller rettssystem vrir det til at barna likevel har blitt manipulert av den friske forelderen til å si sannheten. Som i deres øyne nå blir en usannhet, og med overlegg så legger de ansvaret over på barnet og kaller de løgnere og fjerner de i mange tilfeller fra den friske forelderen. 

Derimot når manipulasjonen har gått såpass langt at barna begynner å snakke for den manipulerende forelderen, da blir de hørt. Da er rettssystem, barnevern og politietat med på å ødelegge det eneste som faktisk har prøvd å tale barnas sak-den «friske» forelderen. Den som blir utsatt for manipulasjonen blir ikke lenger rammet bare av tidligere partner, men han/ho blir med ett angrepet fra både det manipulerende barnet og et helt system.

 

Som «offer» for slike så handler det meste om den pågående skjulte, ødeleggende og manipulerende volden som få vil snakke om. Volden som skyver den friske forelderen utav barnet sitt liv med etater som støtte. Volden som gjør en fengslet med Ptsd og påtvungede traumer videre.

Dette er omsorgssvikt satt i system utført av systemet selv, som utfører den videre gjennom den manipulerende forelderen. 

Jeg vil til og med gå så langt med å si at dette er drap satt i praksis. For daglig begås det selvmord som følge av at flere ikke maktet å stå i kampen lenger med å prøve å rope ut sannheten. Daglig begås det overgrep som det offentlige selv har et ansvar for å stoppe. 

Daglig ropes det ut om at de skal stoppe volden, når de ikke aner hvor mange liv som har gått tapt allerede som følge av at de ikke tror oss eller evner å avsløre. Daglig begraves et av barna våre som også ble ødelagt av de samme som ikke klarte..

 

Når en skal snakke om vold, så vær snill å snakk om «hele» spekteret av hva vold er, ikke bare den normale «malen» dere alle følger.

 

 

 

Leonora <3

 

 

 

24.10.2017

Kunsten å glede seg over andre.

 

En vet at en/ei med slike personlighetsforstyrrelser ikke makter å la seg true i ei stilling, eller å få kritikk over jobben en gjør. De klarer alltid å sno seg unna på en slik måte som gjør de uangripelige. De fortsetter som oftest i samme stil, med manglende evne til å forstå eller imøtekomme andre som de er i samspill med. De velger seg ut hvem det er som de legger for elsk og velger også fort ut hvem de legger for hat. Glorifisering er alltid gjenkjennbare tegn som de lever av for å få fortsette å være beundret. Vil det da si at de alltid operer slik? 

Det som slår meg når det kommer til gjenkjennelse, er den manglende gleden de viser ved andre sine prestasjoner. Jeg blir ofte sittende og reflektere over hvem som er i stand til å glede seg over andre. Hvem som klarer å vise en genuin interesse over hva andre får til, og hvem som er førstemann i rekken på å hevde seg selv. Jeg håper at jeg en dag klarer å gjennomskue alle typer, men jeg lærer likevel noe nytt hver eneste dag. 

På den ene siden har en de som som er med på glorifiseringen av andre, men på den andre siden er det de som sjelden klarer å like det andre gjør. Hva er forskjellen?

Opp gjennom livet har jeg møtt begge typer Den som skryter uhemmet slik at en nesten blir pinlig berørt, og den som sitter stille og betrakter. For meg er de ett, og jeg skal fortelle deg hvorfor. 

 

Når en som skryter uhemmet av deg som person og hva du har fått til, går inn i en modus som de selv ønsker å være i-blir opplevelsen av å bli skrytt slik av, en ganske pinlig affære. Det spiller nesten ingen rolle hva en sier eller gjør, for en får hele tiden en slags «heltestatus» av de som glorifiserer. 

 

En som aldri klarer å vise glede ovenfor andre sitter ofte å betrakter og den glorifiseringen blir ofte byttet ut med en etterhvert mer gjenkjennelig misunnelse. Men samtidig ligger det samme til grunn, «en ønsker å være den som klarer å oppnå ting».

 

Det finnes derfor ikke forskjeller på hva som er målet men «hvordan» de går frem for å nå målet. Å sole seg i andres glans. 

Handlemåten blir derfor lik. «Om du på noen som helst måte går imot slike personer, da vil begge typene handle likt med å angripe».

For den ene typen har du gått fra glorifisering ned til enemy.

Den tause typen slår til når en minst aner det, med mål om å så tvil og med mål om å ta over for det andre har gjennomført og prestert. 

Derav forskjellige teknikker men de jobber mot samme mål. 

 

Vi snakker om de gjenkjennbare og det som en ikke klarer helt å sette fingeren på. 

En skal ikke gå rundt å mistro andre hele tiden, og legge de i bås over personlighetsforstyrrelser, men en viss skepsis bør en likevel ha.

Jeg bruker å si til mine nærmeste at de skal følge magefølelsen når det kommer til alt, for den har som oftest rett. Klarer en det, så kan en selv trekke seg litt mer tilbake og unngå begge typene til en viss grad. Det vil ikke dermed si at du ikke skal være deg selv, men at du holder litt avstand til mennesker som ikke er bra for deg.

For oss som har møtt slike, blir en gjerne redd for å møte flere med slike karakterer og det er det som det bør være fokus på, å skåne seg selv. 

Der har du et ansvar for å kunne heales skikkelig i prosessen og for at du skal komme deg utav det en gang for alle. 

 

«Everything has a price. The price, however, isn't always money»

 

Leonora <3

 

 

19.10.2017

Gribbekultur og utmattelse.

 

Jeg vil snakke med dere om økonomi. 

Når en ser på hvordan de operer, så er det ganske mange av oss som sitter i gjeld etter å ha vært i forhold med de. 

De har ingen begrep om hva økonomi er, så en ender ofte opp med å være den som bidrar mest. De klarer ikke å styre enkle ting, og med en så stor selvhevdelse som de har så blir en nærmest ruinert når en går utav forholdet. Det materialistiske betyr mye for de, for det gangner deres eget selvbilde.

Noen av oss har gått inni den fellen med å la de styre økonomien, og det er i bunn og grunn ikke noe rart-for en har tillit til den en elsker. Dette er en av de banebrytende tingene en bør gjøre før en går. Å sikre sin egen økonomi ved å få egen inntekt og sparepenger over på egen konto i eget navn. Dette er noe en bør gjøre uavhengig av om det er et forhold med en slik person eller med en som vil oss vel. Aldri bland penger og forhold uansett, for det er særdeles viktig å sikre seg selv og barna i første omgang! 

Jeg som har vært i flere slike forhold, ser en utmattelse når det kommer til økonomi spørsmålet. Og når en går fra det ene dårlige forholdet til det neste, så kommer en ikke utav det før en selv sier stopp. 

 

De første månedene betalte jeg for alt. Både når det kom til røyk og når det kom til mat, en hamburger på bensinstasjonen eller noe vi skulle gjøre. Det var ytterst få ganger han betalte for noe, og etterhvert ble jeg nødt til å si ifra. Jeg hadde på det tidspunktet mye mindre enn han hadde i inntekt, men jeg fikk penger utenom som skulle dekke mitt barns kosthold og sykdom. Av den grunn mente han at jeg hadde mye mer enn hva jeg påstod. Uansett hvor mange ganger jeg prøvde å forklare han at jeg gikk i minus av det jeg fikk av penger til det jeg la ut, så skjønte han det ikke. 

Etterhvert dukket det også opp flere ting. Vi hadde hver vår bil, men siden han kjørte så mye mer enn hva jeg gjorde, så prøvde han å overbevise meg om at jeg skulle betale det det kostet han å eie en bil. At jeg hadde en gammel bil og han en ny spilte ingen rolle. Verdien på bilen hans gikk så mye ned forklarte han. Dette klaget han mye på når han på samme tid sa at jeg var verdt hver km han kjørte for å komme til meg. Han hadde eid en eldre bil tidlig i forholdet, før han anskaffet seg de to nyeste modellene. Jeg fant ut sent i forholdet at motoren på den eldre hadde gått og dermed gikk ned i verdi med 100.000 i tap ved innbytte. Det var nok også derfor han stod slik på for at jeg skulle dekke det tapet, for i hans øyne var det nok sikkert min feil det også. 

Når vi var sammen med barna, så brukte han sjelden noen penger på de. Det var ikke før skolen klaget  på at barna var skitne og gikk i altfor små og dårlige klær, han gikk til innkjøp av noe nytt. Da var han alltid blakk, til tross for høy inntekt, så mastercard ble flittig brukt. Hver eneste gang han hadde betalt ned på kortet, så økte det kjapt til 50.000 igjen. På seg selv så spanderte han de dyreste klærne. 

Det var så mye merkelig som jeg ikke såg da, men som jeg likevel reagerte slik på. 

Julestrømper måtte jeg mase meg til at han var med og spanderte på sammen med meg, men aldri uten protester. Så jeg gav aldri opp hvor mye jeg virkelig brukte, bare for å unngå mest mulig styr. Påskeegg kjøpte jeg til alle sammen-også til han, men han gjorde aldri noe forsøk på å gjøre noe for verken meg eller barna.  Om ting ikke ble slik han ønsket, så ble det som oftest krangling. Om barna hans ønsket seg lunsj penger til en aktivitet de skulle være med på hele dagen, da måtte jeg mase meg til at barna hans fikk penger. Ofte brukte han å spørre meg om jeg hadde en 100 lapp løst så han slapp å betale for det selv. 

Når vi var på restaurant så kunne han også si åpenlyst til kelneren at han skulle betale for maten fordi han var slik en gentleman, men etterpå så hvisket han til meg «du vipser over du!» 

Det var sjelden han kjøpte mer enn et stk pålegg når vi var hjemme hos han, og ofte «glemte» han å handle slik at jeg måtte ta den biten. Etterhvert ble jeg mer og mer irritert over dette og påpekte derfor at han skulle bidra han også, selv om det som oftest var jeg som betalte mest. Flere ganger hadde ikke barna brød når vi var hjemme hos han og om vi spiste for mye, så kjøpte han sjelden inn mer. Han klaget på at vi spiste så mye som tre-fire skiver til frokost.  Hjemme hos meg klaget han alltid, selv om jeg hadde en haug med pålegg. I tillegg forventet han også at jeg lagde frokost til han. Jeg kom til slutt frem til at han aldri kom til å bli fornøyd uansett hvor hardt jeg prøvde. 

Jeg kan enda huske hvor sint han ble den gangen han ville ha en ti kroners burger. Han bestilte til seg selv og «gullbarnet» hans før de satte seg ned med den, uten å spørre om jeg var sulten eller i det hele tatt for å spørre om jeg ville kjøpe meg en selv. Jeg kjøpte en til meg selv og fikk de til å pakke ned burgere til resten av barna, hans egen og mine, som ventet på oss hjemme. Han klaget så fort han såg at e hadde kjøpt meg en femti kroners burger, selv om jeg betalte for den selv. Jeg måtte jo forstå at kroppen min ikke hadde godt av så mye mat. Men at jeg kunne finne på å kjøpe burgere til barna var det han klikket mest  for. Han reiste seg fort, forsvant illsint nedi senter garasjen mens han bannet høyt og ropte på gullbarnet.

Det var ganger han var snill også og ble spandabel, men de var ytterst sjeldne. Det er kun «en gang han virkelig var det, når jeg ser tilbake igjen på forholdet. Når han gav meg en gave til bursdag eller når han kjøpte meg noe til jul, da gikk han og skrøt av seg selv lenge etterpå- hvor snill han hadde vært med meg og jeg måtte fortelle hvor glad jeg var hver eneste gang. Om ikke var jeg utakknemlig. Når gaver de kjøper blir til en farsott av selvskryt, da mister gaven sin betydning. For det er jo i bunn og grunn tanken vi ønsker å frembringe når vi gir noen en gave. Å se smilet og hvor glad andre blir. Dette evner de ikke, for de er mer opptatt av å få  kjenne på den evige takknemligheten vi blir bedt om å gi de. 

Når han kom hit siste julen, så prøvde han seg med å si at han hadde skrevet på mitt navn på julegavene til barna hans. Han visste at jeg hadde flere å kjøpe til og da kunne han unngå å betale for «mine.» De siste to årene gav han aldri noe til min eldste sønn. Jeg begynte da å gjennomskue han, så jeg sa at han fikk gjøre som han ville men at jeg ikke var enig med han. Det endte opp med at han gikk med på å betale kr. 2000,- Det skulle dekke både gaver innad i familien og til mat i julen. Han skulle jobbe en dag eller to i julen, og da jeg ba om pengene vi til slutt ble enig om, da fikk jeg en Helsikes kjeft fordi jeg var frekk nok til å be han om de. Han hadde tenkt at han skulle betale de etter nyttår forklarte han, men han forventet likevel at jeg og barna skulle kjøre nedover. At jeg hadde lite penger igjen etter julen var min egen feil kjeftet han. Da jeg sa til han at jeg ble lei meg fordi vi ikke skulle feire nyttåret sammen, vipset han over pengene med klar beskjed på vipps melding om at det ikke betydde at jeg trengte å komme nedover, for nå hadde han ikke råd til å ha oss der likevel. Jeg vipset de derfor fort tilbake og ønsket han et fint nyttår. Når han ringte fra fest da rakettene slo salutt, for å fortelle meg hvor høyt han savnet meg og for å ønske meg et godt nyttår, var det første gangen jeg virkelig var glad for å ikke være sammen med han.

Når en har vært sammen med noen som det er en kamp med hver eneste gang en ønsker å gi noe til barna, da påvirker det en på en slik måte at en skaper en smug kultur.

Jeg husker hvor ofte jeg kjøpte ting til barna i skjul, selv om det var med mine egne penger. Men han gav meg en ekstrem dårlig skamfølelse om jeg så mye som tenkte på å ville overraske de med noe. Barna klarte seg med det de hadde, de trengte ikke mer mente han. Han var rett og slett sjokkert over at jeg kunne kjøpe så mye klær til mine, og samtidig klaget han over at det var h&m klær. At han kjøpte fra samme butikk til sine barn de få gangene de fikk noe, ble aldri nevnt. Det var aldri noen glede fra han når barna selv røpte hva jeg hadde gitt de. Og selv om han kjøpte få ting til egne barn, så var det likevel den ene gangen han kjøpte iPad til de etter et spleiselag med moren til barna og moren hans. Ovenfor barna mine så brifet han om hvor mye bedre merke hans barn hadde. Slik var det også med bilen min. Han lærte ungene våre opp til å flire av det «vraket jeg hadde og viste samtidig stolt frem sin egen som det rent store som en bare måtte ha. Hadde andre bedre bil enn han, så fant han alltid noe å klage på.

 

Mange av oss som har vært i slike forhold, har blitt lurt og fått frastjålet både penger og annet. 

På det siste så vet jeg at han hadde rotet til økonomien, med tanke på regningene som jeg fant da han var på jobb. Jeg vet også at han ser seg om etter noen som vil flytte sammen med han og som vil dele på utgiftene. Dette klaget han over mange ganger til meg. Jeg vet at alle normale mennesker som er i et forhold kan tenke slik. At en gleder seg til å tilbringe livet med de. Men jeg vet også at tilnærmingen hans med å finne seg noen, aldri vil være noe normalt over. For jeg vet hvor inderlig feil han tenker når det kommer til fordeling. Han går foran alt, og så lenge han har det bra så holder han seg «I skinnet» med å oppføre seg tåelig. Om han har funnet seg ei eller ikke, så håper jeg inderlig at hun er tøff nok til å se signalene før han voldtar henne både mentalt og økonomisk. 

 

Et annet viktig spekter som er viktig å ta opp, er at en selv kan gå inn i en modus som gjør en så lammet at en ikke orker å ta tak i egne problemer.

Med slike personer så strever en på alle plan, og når en da slipper fri så går en inn i en sjokk modus der kroppen våkner litt etter litt. I den sjokk modusen så klarer en ikke å fokusere på annet enn å la seg heale. Sin egen økonomi og alt en bør gjøre av papir arbeid har en ikke energi til. Der ligger det en del skam har jeg merket. Vi må bli kvitt den skammen, for hvem er vel i stand til å betale regninger når en har stått i krigssonen så lenge? 

Mange er nummen veldig lenge, og det er forståelig. Men om nummenheten ikke går over, så søk hjelp. De har gjeldsrådgivning på alle nav kontor. De vil hjelpe deg slik at du kan begynne på nytt igjen. Noen ganger må en betale ting over tid, mens andre ganger har det gått så langt som til at gjeldsordning er eneste utvei. Dette hjelper nav deg med. Om du har det slik, da ber jeg deg om at du legger skammen ifra deg, finn noen som forstår og fortell de hvordan du sliter. 

Det skylder du deg selv <3

 

Leonora

19.10.2017

12.10.2017

«Så sterk du er» 

 

-er ord som alltid har holdt meg oppe. Jeg har klamret meg til de ordene og følt at de har hatt så stor betydning for meg. Ord som har vært med på å vise meg hvor mye jeg har klart å stå i. Jeg vokser i ordklangen av de og jeg kjenner en styrke ved å bare høre de.

Holder ut alt jeg klarer og smiler fordi jeg lever trygt, uten noen som fordømmer og som tar fra meg selvet. For hver dag så vokser jeg meg større og røsten min blir mer kraftfull. «Aldri mer!» roper det inni meg hver eneste dag jeg våkner. «Aldri mer skal jeg godta og glemme hvem jeg er!» 

 

Så kommer dagene der jeg ikke klarer å la den store og sterke meg holde kontrollen. 

Da kommer angsten, tårene og pustebesværene.

Flashbackene, hodepinen og den ellers fysiske smerten overrumpler meg helt ut av det blå. 

Det kan være nok å bare se på en som sykler på gaten, for det relaterer til hans sport som han drev med. Jeg blir fysisk kvalm og må ta meg sammen for å ikke gå i panikk om jeg ser likheter med han i syklisten. 

Å se samme bil, ja til og med den han eide før han gikk til innkjøp av den nye gjør meg kvalm. Jeg puster først ut når jeg ser bilen har et annet merke, eller når jeg ser en fremmed mann sitte der han brukte å sitte i førersetet. Først da slapper jeg av. 

Om en mann småkjefter på konen sin over en middag på butikken, det får piggene mine til å våkne. Alt blir i beredskap og jeg får lyst til å springe bort til denne kvinnen og be henne om å holde seg unna, advare henne om at hun kommer til å ødelegge flere år av livet sitt og...men jeg tar meg sammen før jeg lar panikken få ta helt overhånd. Jeg lander, inni meg-selv om jeg blir kaos. Som om en storm plutselig tar tak i meg innenfra og vil ha meg til å gi opp..svakhet i armer og ben, kaldsvetting..som om jeg løper i motvind og ikke får trekt pusten skikkelig..alt er rolig, men jeg «er kaos! Jeg står stille, men alt jeg «føler er kaos..jeg lander likevel..trekker pusten dypt, får ikke trukket den skikkelig ned..men jeg puster likevel. Øver meg! Prøver å huske hvordan det var; fire pust inn, seks ut. Eller var det omvendt? Tankene flommer over og jeg merker at jeg snubler i ordene, får de ikke ut slik jeg skal. Glemmer ord midt oppe i ei setning..de enkleste ord..hva sa jeg? Spør jeg den som står foran meg. Blir påminnet og snubler i ordene videre..men jeg glemmer plutselig hva jeg skulle fortelle..herregud, hva skjer? Hva skulle jeg si? Puster seks pust ut og fire inn. Eller var det omvendt? Klarer ikke å huske, roe ned, tenke. 

Jeg merker at tårene siler..klarer ikke å stoppe de..får lyst til å rope ut, men jeg må bare roe pusten..vet jeg klarer det om jeg bare «ROER MEG NED!»  Men jo mer jeg prøver, jo mer feiler jeg. 

 Den som står foran meg snakker til meg..hun forteller og jeg snakker. Gråten kommer ut for fullt mens jeg snubler i ordene og kjenner at pusten er høy og rask-kjenner at jeg Må roe meg! Hva tenker hun? Hva synes hun om det svake meg som står foran henne? 

Hun lar meg snakke. Lar meg rope ut om hva han har gjort mot meg! Hva han har sagt av de mest skamfulle ting! Hva verdien av meg som menneske var! 

Jeg snakker og forteller..minuttene går..jeg får trøst mens jeg gråter og hun lytter til hva jeg har å si..

 

Etter timer med prating merker jeg at pusten er normal. Tårene har stoppet. Jeg er «meg selv» igjen fordi hun lyttet. Til store, sterke og svake meg!

 

Hun lyttet når jeg trengte det som mest..

 

Å være der for noen som har gjennomgått misbruk og fornedrelse i slike relasjoner, er så viktig for de som sliter. Der angsten overtar for misbrukeren. En trenger ikke alltid å si så mye, men la den som får slike angstanfall få snakke så lenge de ønsker. Vis forståelse for traumene de har vært gjennom slik at de en dag kan takle de bedre. Mange kan ikke forestille seg alle traumer en har vært gjennom. Flere år i fornedrelse, fysiske voldtekter og psykiske. Der en til og med beskyttet misbrukeren og viste andre hvor bra en hadde det. Det falske selvet, illusjonen og overlevelsen. Selvmordstankene som til slutt kom, fordi han tok bort en så stor del av meg, slik at bare skallet var igjen. Ikke engang da skjønte jeg at det var han som fikk meg til å smake på tanker om døden.

Alt i alt så betrakter jeg meg som heldig, fordi jeg har venner som lytter og venner som lar meg gjøre nettopp dette. Venner som har vært gjennom det selv. I det finner jeg styrken min til å orke å kjempe litt lenger med å møte angsten min for fullt. Vær den trygge for noen du også, slik at de finner igjen egenverdien som de ble frarøvet av dette mennesket.

 

«La aldri angsten overvinne deg, men la deg overvinne angsten» 

 

Har jeg nå byttet ut med: 

 

«La aldri han overvinne deg, men la deg overvinne han»

 

Leonora <3

07.10.2017

Må dele et bilde som Anita Sweeney har på bloggen sin. For vi er så santens enig med henne!  Det er det som har fått oss til å komme så langt som vi har kommet Idag <3 «Go and get ANGRY :D

06.10.2017

Manipulasjon

 

En gjør seg refleksjoner når det kommer til å gjenkjenne de. Mange ganger slår det oss hvordan vi kunne la det gå så langt. Selv om de opererer likt når det kommer til ødeleggelser av et menneske, så finnes også de typene der en ikke gjenkjenner de før alt er for sent. 

Det er ingen tvil om at det koster å stå i noe sånt, men hva med ettertiden? Når de har frarøvet deg alt? Stopper det da?

Mange har ei oppfatning om at det bare er damer som driver med samværssabotasje og at det kun er menn som er psykopater. 

Det er så feil som det kan få blitt, for en av oss har fått kjenne på kroppen hvordan det føles når de river bort det kjæreste vi har. Vi har også erfart kvinnelige psykopater. Hva gjør en når hatet i et barn vokser i takt med hans hat mot deg? Når manipuleringen har gått så langt at barnet selv har mistet sin egen stemme som en selv gjorde. Klarer en å stoppe det? 

Det er ingen tvil om at etater bør inneha større kompetanse til å avsløre. Å legge en så ødeleggende væremåte under ordet konflikt» mellom foreldre, er et hån mot alt som vi jobber imot. Nemlig psykisk og fysisk vold. 

 

 

 

 

 

 

Det begynte med små ting før det eskalerte mer.

Når barnet ble deprimert og ønsket å dø i en alder av seks år, og moren fikk akutt time på bup. Far unnskyldte det med at det var en fase og at alle barn kunne komme med slike påstander.

 

Barnet ble mobbet og fungerte ikke sosialt.

Når far ble innkalt til møter av mor, så kunne han ikke forstå hva i all verden han hadde der å gjøre, så han avfeide det kjapt. Når skolen selv ringte, så var tonen en annen. Iallfall fortalte skolen det at han var nå så lett å be. Vi ble fortalt at vi var heldig som hadde en far som brydde seg slik. 

 

Når far overbeviste mor om at fagfolk hadde formulert seg feil om hva han hadde fortalt om henne, når hun fikk papir fra bup der hun søkte om hjelp.

 

Den gangen de ba om å få låne bunaden mormoren hadde gitt barnet forrige 17 mai. Når de hadde dratt den frem ovenfor barnet, så flira de og gikk til innkjøp av noe annet. Han kunne da umulig gå slik kledd! Barnet som hadde vært så stolt av den, kom hjem og ba mor om å få slippe å gå med den flere ganger. 

 

Når barnet fikk frisert håret med den nyinnkjøpte klippemaskinen barnet og mor hadde valgt ut sammen, kom spørsmålet om barnet hadde klippet håret sitt selv? Det var jo både skjevt og anna fortalte de mor, mens barnet sank sammen bak ryggen deres. Klippemaskinen ble byttet ut med frisørtimer.

Alle gangene barnet fortalte at barnet ble lei seg når de snakket stygt om mor, så tok til slutt moren det opp med de. De nektet og sa at barnet snakket usant. Barnet sluttet å åpne seg, også ovenfor mor. 

At barnet ikke skulle få med seg julegavene fra julefeiringen med de, begrunnet de med at mor ikke passet godt nok på tingene til barnet.

Det fine gulvet barnet og mor hadde valgt ut sammen til huset de kjøpte, det skulle iallfall ikke faren ha når han byttet ut gulvet hjemme hos seg selv.

Alle gangene barnet kom hjem etter endt samvær, der barnet selv sa at alt hadde gått bra, men som endte opp i raseri over hvordan mor kunne sende det dit-så fort far hadde kjørt ute av syne. 

Da barnet begynte å kjefte på mor fordi far fortalte barnet hvor teite regler mor hadde. Enda mer kjeft kom da faren ringte mor når barnet hørte på og kjeftet på henne for de dumme reglene hun hadde bestemt.

 

Alle gangene barnet kjeftet på mor fordi barnet ville bo mer hos far. Far hadde fortalt barnet hvor mye han ønsket det. Men når mor spurte far om han kunne ta over omsorgen, så svarte han likevel nei. Han ville ikke gi opp reise jobben sin.

Barnet trodde ikke på mor når hun unnskyldte faren med at barnet ikke kunne flytte til han fordi far ikke «kunne gi opp reise jobben sin.

 

Alle gangene hun ba barnevernet om hjelp, men ikke fikk det. Hun ble heller stemplet som udugelig.

 

Den gangen barnet gav etter, og tvang seg til å si at mor var vanskelig for de dumme reglene hennes. Den gangen ringte barnet barnevernet og sa at han orket ikke mer av de dumme reglene lenger. 

 

Den gangen ba mor barnet pakke kofferten fordi hun selv gav opp.

 

Da begynte barnet med rus.

Da begynte barnet med å stjele.

Da begynte barnet med kriminell adferd.

 

Da reiste faren på jobb og var borte i to måneder..

 

Den gangen familien hans synes mor ble for plagsom med å kontakte forebyggende, da anklaget de henne for vold.

 

Den gangen da de samme ordene hun hadde hørt fra barnevernet, komme ut fra fars familie som jobbet i samme barnevern  hun hadde bedt om hjelp, alle årene barnet slet.

 

Den gangen skjønte hun for første gang hva hun hadde stått i.

 

Den gangen de dømte henne til angst. Den gangen de dømte henne til fornedrelse.

Den gangen de prøvde å få alle til å dømme henne. 

 

Først da skjønte hun.

 

Den gangen var siste gangen hun såg barnet sitt.

 

Etter to år måtte hun underskrive et papir som faren trengte.   

 

Da benyttet hun seg til å legge et ultimatum der. Hun ville skrive under om barnet gikk med på å møte henne.

 

Far nektet barnet å møte og sa til barnet at mor ødela alt.

 

Far prøvde å presse det gjennom, men mor gav ikke opp...det eneste håpet hun hadde..

 

Barnet møtte og begynte å fortelle om livet sitt. Barnet smilte sammen med henne.

En halvtime var alt hun krevde for hennes underskrift. En halvtime med hennes mest dyrebare. 

 

Når halvtimen var over, kom hatet tilbake...<\3

 

01.10.2017

01.10.2017

Backflash

 

Det første som møtte meg Idag når jeg skrudde på Facebook, var et minne om en sang som jeg la ut for et år siden.

Jeg var fremdeles i forholdet med Exen, og jeg kan enda huske eksakt hva jeg følte rundt denne tiden.

 

Jeg trykte play på sangen og det var som om jeg gikk tilbake til alle følelser som jeg satt med året før. Fortvilelsen. 

 

Flere morgener før jobb, der jeg husker at jeg ba om at vi måtte prate sammen når han sendte ei melding eller når jeg skjønte at jeg kom til å kveles i dette forholdet. 

Vi bodde ikke sammen, men de gangene vi var sammen, så var vi sammen 24/7.

All dramatikken i forholdet som satte meg ute av spill, der han ikke forsto eller såg mine følelser over ting som hadde hendt mellom oss. Som oftest var det bagateller, men med han så ble de store. 

 

Jeg såg det ikke da, men jo lenger jeg ble i forholdet, jo mer deprimert ble jeg.

Jeg hadde begynt så smått å våkne, og såg forholdet med han som slitsomt og ufølsomt. Jeg selv ble deprimert av å være sammen med han. Jeg visste at jeg var glad i han, men jeg kunne ikke fortsette med å bli så dårlig behandlet. Hver eneste gang jeg prøvde å ende det, så klarte han alltid å overbevise meg om at jeg måtte bare prøve litt "hardere" for han misforsto meg eller jeg misforsto han. Han prøvde så mye, fortalte han meg og ønsket bare at JEG skulle prøve mer for å få oss til å fungere. Jeg måtte "bevise" for han at jeg ønsket det. Om jeg begynte setningen feil, var det nok til at han ønsket at jeg skulle repetere den flere ganger, helt til jeg fikk det riktig. Jeg kunne heller aldri starte med et nei i ei setning. Da var jeg negativ og fikk en voldsom kjeft fordi jeg aldri kunne høre på han med å gjøre om på måten jeg pratet på.

Jeg husker at jeg satt flere ganger og nærmest måtte overbevise han om at jeg følte at jeg prøvde å få forholdet til å fungere. Når han sa at jeg hadde glemt han når jeg var på jobb, så måtte jeg sitte å overbevise han om at jeg pratet med arbeidskollegaer om hvor høyt jeg elsket han. Jo mer han klaget over at han var glemt eller at jeg ikke brydde meg, jo mer snakket jeg med kollegaer om han som jeg elsket. Om hvor mye jeg gledet meg til vi var sammen igjen!  "Det hjelper ikke når du ikke viser meg det!" Angrep han. Jeg husker fortvilelsen min og hvor utslitt jeg ble av å bevise min kjærlighet hele tiden. 

Jeg følte ofte at jeg ble overvåket av han, at han sjekket ut om det jeg fortalte han,stemte. Muligens hang det med meg fra første året, der han fortalte at han kunne følge med på hvem som var på besøk hos meg. Han overbeviste meg om at satelittbilder ble fort oppdatert og at han derfor kunne følge med derfra.

 

Var det andre ting jeg utrettet eller en morsom greie som hadde hendt på jobb, så var det aldri noen glede fra han. Og var jeg så uheldig å fortelle han at jeg og kollegaene hadde hatt det morsomt sammen, så ble han sur og kom med hentydninger om at kollegaer hadde i det minste fått tatt på meg de. Han kunne jo ikke det når han ikke var hos meg hele tiden. 

 

Jeg hadde også vært gjennom den tøffeste perioden jeg noengang hadde stått i, og jeg glemmer aldri hvor ufølsom han var til det hele. Når jeg gråt, så sto han der bare og viste ingen evne til å kunne trøste meg. For så å plutselig kunne gjøre det når jeg fortjente det igjen. I slike situasjoner så måtte jeg fortelle han at jeg trengte å bli trøstet. 

Når jeg tok opp hvor mye jeg savnet å få blomster fra han- noe han var veldig flink til de første to årene, så sa han rett ut at det ville jeg få når jeg fortjente det og ikke et minutt før. Da måtte jeg gjøre mer for forholdet og slik jeg var nå så hadde han ikke lyst til å gi meg noe i det hele tatt!  Dette var i mitt livs vanskeligste situasjon, noe vi vil komme tilbake til i boken vår. 

 

Selv om jeg hadde begynt å våkne, så heiv jeg likevel alt jeg hadde i hendene for at vi skulle være sammen. Men det var stadig klaging og etterhvert fikk jeg også høre hvor mye andre klaget over meg. De han utførte sports aktiviteter med, både "venner" og spesielt ene søsteren hans. De kunne ikke forstå at han orket å være sammen med meg, for han gjorde jo så mye for meg, når jeg aldri gadd å gjøre noe for verken han eller forholdet. Iallfall fortalte han det til meg.

 

Han hadde på det tidspunktet begynt å planlegge mer med de to "vennene" hans. Men ønsket jeg å finne på noe for meg selv, da var jeg egoistisk og tenkte ikke på han. "Vennene" hans som han gjorde narr av til meg, som han fortalte var to av de minst intelligente han kjente. 

Når jeg tenker tilbake så var han slik med alle. Han hevet seg selv over "venner" og familie. Selv arbeidskollegaer kunne ikke utføre jobben slik de burde, og om de gjorde noe bra på jobb så var det han som hadde utført det-men kollegaer hadde tatt æren for det. Han var vant til å bli forbisett, fortalte han meg. 

 

Når jeg ser tilbake på hele forholdet så kan jeg ikke forstå at jeg gikk på alt sammen. Jeg husker så godt at jeg tenkte: "Så flatt han sier unnskyld når jeg ba han beklage for alt det fæle han sa til meg. " Hver eneste gang han overbeviste meg om å ikke gå fra han, så var det ingen følelser til stede. Han kunne virke lei seg, men det kom aldri noen tårer. Han forandret bare mimikk og sa det jeg ønsket å høre. 

Selv da han tok på meg, så var det ikke noe normalt over det. Han nærmest klappet på meg. Jeg husker at jeg måtte vise han hvordan han skulle røre meg, men hver gang trykket han bare hardt og fort. Han skjønte ikke noe så enkelt engang. Det har slått meg flere ganger. Han skjønte ikke hva normal stryking av et menneske var! 

Idag når jeg hørte sangen Recovery med James Arthur, så blir jeg glad for alle de gangene jeg ble satt i tvil på oss. Jeg blir glad fordi det den gangen faktisk fantes spor av fornuft i meg fremdeles. Fornuften som til slutt fikk meg til å gå. 

 

Leonora

 

(Bildet er kopiert og omhandler ikke teksten)

30.09.2017

30.09.2017

True or false?

 

Det er noe som slår grobunnen utav oss hver eneste gang vi leser en artikkel som henviser til hva vi bør mene og hva vi bør tenke. Der artikkelen er bygget på synsing og ikke fakta.

 

Vi skal ha forskjellige meninger i et samfunn, det er det som får samfunnet til å utvikle seg og det er det som får oss som mennesker til å høste av det senere.

 

Men det er forskjell på å si sin mening, om fakta ikke blir understøttet av en visdom om at en vet. Vi kan bli så overbevist som vi bare vil, men mangler en fundamentene for hva som er riktige påstander, da bør en heller ikke uttale seg.

 

"Jeg vet" er et ord som blir misbrukt hver bidige dag, av folk som predikerer sin tro på hva som er sannheten. Det er viktig å huske på at en da også understøtter en annens historie, en annens kamper som har vært nær ved å ta livet av de.

 

Mange har lagt spørsmålet "Hvorfor ble vi ikke trodd?" Foran oss. Der selv ikke vi finner svaret på hvorfor sannheten ikke kom frem.

 

Saker som ble lagt foran oss som ei åpen bok, men der folk betviler den fordi sannheten er FOR sjokkerende. Det ligger noe i oss mennesker; å skåne oss selv fra å ta tak i noe som er vanskelig. Dette gjelder også etater i det offentlige.

 

"Nei, dette kan umulig være sant! For da hadde jo vedkommende vært psykopat om han/hun var i stand til å gjøre dette? En får da ikke barnet boende hos seg om det han/hun sier stemmer? Barnevernet og rettssystemet hadde jo sett, for de går det ikke ann å lure!"

 

Tenk om dere kunne klart å sett bildet slik som det ble forklart for dere, istedenfor å ha ei mening om det og bare lyttet? 

For; Jo! Han/hun kan være psykopat og de klarer ofte å overbevise et helt samfunn. Han/hun kan også være den som skader barnet, men som har klart ved manipuleringsteknikker å overbevise en hel etat og et rettssystem om at de er den som er mest egnet til å ta seg av barnet. Han/hun er virkelig så ille som du har blitt fortalt!

 

Det blir snakket om at en skal melde om overgrep. Det blir snakket om at en skal melde fra om avvik i barnet.

Veldig bra! Men tenker du da hvem som er lettest å tro av foreldrene, eller tenker du på hvem det er enklest å tro? 

 

For å gjøre saken enda mer vanskelig, så bruker også manipulatoren sine barn. Gå tilbake til hvem det er du tror på. Om et barn forteller, skal en da høre? Selvfølgelig! Men skadevirkningene av at en ikke har blitt trodd som forelder, den skadevirkningen fortsetter videre på barnet. Der barnet blir misledet til å tro på en virkelighet som faktisk ikke er annet enn programmerte minner og opplevelser. Som er bygd av manipulatoren med støtte fra det offentlige. 

 

Vi snakker om vold i nære relasjoner, og det er kjempebra! Men snakker vi om vold i skjulte relasjoner også da, eller bare de godkjente kategoriene på hva vold virkelig er?

 

Vil be dere trykke på linken som vi legger med. Den er så viktig for å få dere til å skjønne hva flere av oss går gjennom.

 

https://youtu.be/m1aC6HM03wo

 

 

 

25.09.2017

21.09.2017

Offerlammet

 

Kler på meg og gjør klar klærne til de små skal av gårde. Den ene skal kjøres i barnehagen, mens den andre bør komme tidsnok før skoleklokken ringer inn. 

 

Kvier meg! For jeg vet at jeg vil møte igjen hun jeg gjenkjenner i form av en annen. 

 

Pakker snippveskene, spenner barna fast i sikkerhetsbeltene og starter tenninga. 

 

Alt jeg vet er at jeg må gjennom det,-men de siste minuttene skal nytes. Freden før jeg begynner på jobb. 

 

Om hun ikke er der så er det iallfall helt sikkert at hun vil dukke opp i løpet av dagen. For å slurpe i seg menneskelig forkastelse. Den siste energien en har før klokken bikker 17:00 og det er tid for å gå hjem.

 

Jeg gjenkjenner hvem" hun" er for jeg har følt, opplevd, kjempet og kavet..før med samme sort.

 

Kjører mot jobben, tar to-tre røyker gjemt i setet på bilen for å i det hele tatt makte å gå inn, mens jeg krysser alt jeg har for at jeg får et par timer med tastaturet helt for meg selv. 

 

Prøver å høre etter lyden av henne når jeg nærmer meg døren utenfor jobb. Stille! Eller hørte jeg en lyd?

 

Trekker pusten og åpner døren forsiktig. Smilet jeg har dratt på meg vet jeg kun står for overlevelse. Å leve over en dag til for å ha nok penger til å forsørge familien.

Jeg vet at jeg er middelaldrende og ikke er så attraktiv på markedet lenger, så jeg må holde ut! 

Holde ut den stumme mobbingen. Der hviskende og lave stemmer våkner til liv så fort hun entrer den samme døren som jeg nettopp gikk inn. 

 

Jeg er alene.

Ser meg omkring etter eiendeler som kan tilhøre henne, før jeg skjønner at hun faktisk ikke har kommet. 

 

Stempler meg inn, henger fra meg ytterjakken før jeg setter meg ned ved arbeidsstolen min. Klarer ikke slappe helt av, for jeg vet at jeg kanskje får en overraskelse igjen, med at hun vil presse meg ut. 

 

Følelsen av kollegaer som hilser på meg, men som hvisker stille sammen med hun med en gang hun entrer døren. De har sagt at de ikke liker henne, men de tør ikke si noe. Tør ikke gjøre noe..for å støtte ubetydelige meg..

Så de lar meg gjennomgå dette pinselet, av redsel for ris til egen bak. 

 

Døren åpnes. Hun hilser, men jeg vet at det bare er utad, for så fort hun får sjansen så vil hun stille meg til ansvar for noe igjen. 

 

Jeg smiler og gleder meg bare til arbeidsdagen er over.

21.09.2017

http://www.youtube.com/playlist?list=PL2co_kfIJVxaVMy9sM4L-Y37yYuj3M52W

 

Musikk er healing <3 vår egen spilleliste samlet i et spekter av følelser :)

20.09.2017

17.09.2017

Triggere

 

Selv om vi har kommet oss fri fra å måtte leve med de 24/7, så er det likevel ting å bearbeide. 

 

Som bivirkninger har vi opplevd skjelvinger som enda dukker opp. Vi kan kjenne på fysisk kvalme om vi ser de eller om vi ser noen som ligner på de. Hodepine er vi begge rammet av om stressnivået går opp. Bare en sang kan få oss uvel og den måten vi gjennomførte ting på før, gjør vi på andre måter Idag. 

De har trigget noe i oss som får varsellampene til å blinke om vi ser ting som minner oss om de, eller om vi i det hele tatt gjenkjenner en situasjon fra forholdet vårt med de. 

 

En av oss får stadige telefoner fra skjulte nummer der vi prøver å tenke rasjonelt sammen om at det kan være så enkelt som en selger. Når den "normale" tankegangen slår inn, så tar en telefonen. Men når alt en hører er pust i den andre enden, så trigger det alt igjen og en slutter å ta den. For ei periode hvertfall. 

 

Vi hadde også planlagt en tur sammen for flere måneder siden. Nå en av oss nevnte ei rute å kjøre, slik at en måtte kjøre forbi et område en av oss hadde nær relasjon til med narsissten, så trigget det varsellamper og blinkende blålys med det samme. Bare tanken på det fikk den ene av oss til å få økt puls, kvalme og angst. 

 

Selv om vi føler oss som "fruer over eget liv, så er vi likevel ikke kvitt triggerne de har påført oss. Dette er noe vi må leve med videre. Noen triggere vil bli bedre ettersom årene går, mens andre klarer en ikke å hanskes helt med. Det bare ligger der og ulmer om en hører den spesielle sangen eller om en nærmer seg et bestemt sted. Hos andre vi møter kan den samme triggeren dukke opp, om de viser gjenkjennende adferd som vi opplevde med narsissten. Vi tenker at det er helt greit, så lenge det ikke tar over styringen på eget liv. For kunsten å lære seg å leve igjen tar tid. 

 

 

Vi kjenner til tilfeller der folk som har skilt seg fra narsissten og har levd flere år uten han/hun, at selv om narsissten dør så har de problemer med å nærme seg graven deres. Dette er vanskelig for omgivelsene å forstå. 

 

Forestill deg at du er ute alene en lørdags kveld. Det er mørkt og du kommer frem til ei bakgate. Du møter noen som tar tak i deg. Du vet du har ingenting å forsvare deg med og i tillegg dukker det opp to - tre stk til. Du vet ikke hva de vil med deg, om de vil skade deg eller om de vil ha pengene dine. Du mister kontrollen over egen styring. Slik er det for oss når disse traumene dukker opp. Og som oftest er det flere som bidrar til at en ikke kommer seg fri fra traumene. Som vi nevnte, dukket det opp to-tre til. Vi har ikke bare narsissten å forholde oss til, men vi har også apene hans som hjelper narsissten til å utføre mer skade. "Såkalte mobbere som er for feige til å stå opp for det som er rett." Slik er hverdagen for mange av oss, der tillit og lojalitet blir satt på spill flere ganger ovenfor de vi kjenner og de vi har felles kjente med. Noen ganger tør en ikke stole på noen, og slik påfører de oss mer skade videre og traumene kommer mer hyppig. 

 

Det finnes ingen fasitsvar på hvordan en kan bli kvitt traumene de har påført oss. 

Når vi gikk, så kvittet vi oss med de tingene vi ble gitt av narsissten. Dette er viktig, for en trenger ikke å bli påminnet de dårlige eller "gode" minnene. Vi tenker at med å finne støttegrupper , opplysning og traumebehandling i tillegg til familieterapi, så kan vi få det litt bedre. Iallfall til veien for forståelse og handling blir gjennomført av etater og det offentlige. 

 

Har du traumer du ikke kommer deg over? 

 

"Å leve er en kunst"

16.09.2017

Lykkelig igjen?

 

Vi blir ofte sittende og reflektere over hvordan livet vårt har blitt med å ha kastet disse ødeleggende menneskene ut av livet vårt. Vi kan ikke annet enn å føle en enorm glede, lettelse og takknemlighet for at vi var sterke nok til å gå midt oppi all galskapen. 

 

Som flere av oss sikkert nok har gjennomgått selv, så tok det oss mange forsøk og vi gav de mange Sjanser til å tro på at de endelig forsto oss og at de virkelig hadde forandret seg. 

Dette ser vi daglig hos andre vi møter. Der forholdet svinger og der hverdagen blir pålagt en illusjon som narsissisten får gjennomslag for ved å lure deg inn i flere løgner om en stabil fremtid, og overbeviser deg om at du virkelig ER elsket. 

At de er den som virkelig elsker deg og at du ikke vil finne noen andre som elsker deg mer. Du overbeviser deg selv om at du kan klare å leve med de "småfeilene" de har. Du begynner å bagatellisere det meste og de fleste gangene det oppstår krangling, så tar du på deg skylden. Der begynner også tvilen på deg selv som menneske å gro. 

 

Istedenfor å innrømme for seg selv og andre at han/hun ikke noengang har elsket deg, så er det lettere å tro på at de engang gjorde det, for vi unngår ofte tanker som vi tror ikke skåner oss.

Første året, første to årene, ja kanskje så lenge som fire fem år-der de viste deg "kjærlighet" er det de lever videre på for å overbevise deg om at dette  forholdet er verdt å kjempe for. De henviser til det også når de har sluttet med å "love bombe" deg og de har begynt å kjede seg. Og du blir overbevist.

Du er fremdeles inne i den normale tankegangen om at dette er et normalt forhold og at alle par sliter noen ganger. 

Selv om ting skurrer, feier du det bort og fortsetter veien med å tro på at den du elsker og som var så god i begynnelsen eller de første årene virkelig eksisterer. 

 

Du rettferdiggjør handlingene hans/hennes mer og mer og jo mer du godtar og forstår av deres handlinger - jo mer og fortere vil de trykke deg ned.

 

Når du begynner å våkne og stiller spørsmålstegn, jo mer krangling vil det bli. 

 

Vi såg ofte selv at etter endt krangling så levde de på en forklaring som de prøvde å selge oss. Frøet som ble satt når vi begynte å tvile på oss selv, ble større jo mer de forklarte. "Det var jo bare jeg som tok helt av, det var bare jeg som misforsto! Hadde jeg bare ant at de ble så lei seg eller at de tenkte slik, da ville jeg Selfølgelig gjort det annerledes!" Skylden har begynt å ta over deg i tillegg til tvilen, og rettferdighetssansen din har du sakte men sikkert gitt over til han/hun. 

 

De kan forklare det som at de f.eks ikke er så glad i julen eller andre høytider, men at de feirer den for din skyld. De kan si at de har blitt invitert så mange ganger på fotball kamper med venner, men at vennene ikke inviterer de mer for de får avslag hver gang for de velger heller deg. Alt de ofrer for din skyld! Den får vi påpekt så mange ganger at til slutt begynner det faktisk å ta over hele deg. Du sier til deg selv at du er heldig som har en slik oppofrende partner/mor/far Etc som gjør så mye bra for deg. Tanken på at de ikke bare viser deg den gleden med å feire med deg er skubbet bort. Det normale er ikke normalt lenger. Du er nå inne i narssisistens  verden og du godtar det! 

 

Lag for lag blir du rensket som det menneske du engang var. 

 

Nå begynner han/hun etterhvert å fortelle deg hvem du er. Om du bare kan slanke deg litt, om du bare kunne snakket på en annen måte slik at de forsto deg, om du bare kan lage frokost som han/hun mener du har sluttet med eller sjelden gjort. Selv om du sto der dagen før og tok deg bryet med å lage det han/hun likte aller mest. Han/hun klarer nå å overbevise deg om at du ikke gjør det nok til at de skal tro at du bryr deg om de, så du begynner å tenke på hva godt du kan gjøre for dette mennesket. Det tar over hele hverdagen din; Når du er på jobb, når du er hjemme og andre plasser. Føler de virkelig at du ikke gjør nok for de, da vil du gjøre alt for å få det til, slik at de blir fornøyd igjen. Han/hun har jo fortalt deg hvor mange ganger de prøver så hardt for deg! 

Tanken som kommer snikende om at de ikke lager frokost eller gjør andre ting for deg skubber du bort. De ofrer jo alle andre kun for å være med deg! Kanskje de til og med lager frokost en sjelden gang, men den lever de på som en del av hjernevaskingen. 

På jobb har du begynt å stresse om de sender deg meldinger eller om du ikke får tid til å ta telefonen når de ringer. Du vet hva som kommer når du da kommer hjem. "Du bryr deg jo ikke! Om du hadde brydd deg, da hadde du svart! Bare et hjerte som viser at du bryr deg iallfall! Elsker du meg ikke lenger?" 

Om du ikke hører noe fra de, så blir du likevel anklaget med at du ikke bryr deg, om du ikke har gitt lyd fra deg. Det spiller ingen rolle om de ikke har gjort det, for det er likevel du som ikke bryr deg. De har bare ventet på at du skulle bry deg med å ta kontakt i løpet av arbeidsdagen eller dine få hverdagsplaner, er unnskyldningen de gjemmer seg bak.

 

Forstår du tankeprosessen du nå står inne i? 

 

Du lever nå i stress, kaos og selvutsletting. At de lovebomber deg med jevne mellomrom etter alt dette kan også dukke opp. De er jo den som klarer å elske deg høyest vet du, og for de koster det ikke store energien å sende ei koselig melding eller å ta en telefon der de oppfører seg, så lenge de har DEG som gjør ALT for de.

 

Spør deg selv om du er lykkelig. 

Skubb bort alle tanker på at alle normale forhold eller relasjoner går gjennom dårlige tider, for i dårlige tider er faktisk de gangene de virkelig "skal" ta hånd om DEG. 

 

Når vi snakker om å komme seg bort fra disse ødeleggende narsisstene, da snakker vi også om å finne tilbake igjen til selvrespekten. Å finne tilbake til venner, sine egne grenser for hva en tillater og ikke tillater, og kjærligheten til livet og seg selv. Det er en hel prosess, men det er så verdt det når en kommer dit. 

 

Idag kjenner vi på smilet hver morgen, freden over selvvalg og hvor mye vi verdsetter dagen som den er med de vi er glad i. 

Prosessen med å komme seg ut den første tiden etter bruddet var en kamp for å finne igjen si ega stemme og det med å skjønne at forvirringen av følelser ikke var savn, men stocholms syndromet som prøvde å dra oss inn igjen, med en overbevisning om at vi trengte de for å leve. "Du gjør ikke det!" Du trenger deg du! Den fine feilbarne og ufeilbarne "DEG!"

 

Skal du kaste bort flere år? Bli fri og lev det livet du fortjener!

 

"Det er bedre å bli såret av sannheten enn å bli lykkelig over løgnen"

15.09.2017

12.09.2017

Gå aldri ALDRI tilbake! Vær trygg i deg selv og hold på minst mulig kontakt, helst 0 kontakt! You can do it! 😀

12.09.2017

10.09.2017

Hjernevasking

 

 

Hører du meg datter? Hører du hvor høyt jeg roper?

 

Gjennom husstander, flere km unna-Hører du meg?

 

Hører du meg når jeg ringer, så ukjent du enn virker, hører du meg?

 

Hører du meg når vi møtes, gjør du det, hører du meg?

 

Hører du meg datter, når jeg prøver å forsvare meg fra dine sårende ord, hører du meg?

 

Hører du meg når jeg forklarer, veileder og prøver. Hører du meg?

 

Når alle dine meninger kommer ut som ekko i form av han, er det meg du hører?

 

Hører du meg når jeg snakker? Når jeg prøver å nå deg, hører du meg?

 

Er du helt gjemt der inne, bak skall og manglende evne til å konkludere, hører du meg?

 

Hører du meg når jeg prøver å lete, 

etter den virkelige "deg?"

10.09.2017

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
Leonora & Victoria

Leonora & Victoria

47, Oslo

En dag i september for to år siden, møttes to damer med samme historien bak seg. De hadde levd år med narsissister de endelig hadde sluppet unna. Eller hadde de det? Boken om Leonora og Victoria vil vi opplyse om i et innlegg som vil komme utover høsten. Dette er en blogg for kvinner, menn og barn som til stadighet utsettes for dette daglig eller har kommet seg utav det. En kan bli utsatt for det av kjærester, foreldre, kollegaer, venner, søsken osv og det rammer begge kjønn. Det som ofte skjer når en har klart å unnslippe, er at en blir ofte ufrivillig vitne til at barn må gå gjennom det samme som en selv. Hjelpeapparatet svikter, og flere psykiske traumer blir påført. Dette må stoppe! Vi må våkne! Vi må rope ut! Hjelpeapparatet må gjøre ting på en annen måte, for det hjelper ikke for oss å rope ut, for barna å hviske varsku om hjelp, når traumene bare fortsetter. Hvor mange sjeledrap skal vi tillate? Hvor mange selvmord må forekomme før vi får snu dette? Vi ønsker med denne bloggen å bevisstgjøre det vi brenner slik for, å stoppe disse menneskene som går rundt og ødelegger andre mennesker med viten og vilje. Det spiller ingen rolle om en er psykopat, sosiopat, narsissist, udiagnotisert, diagnostisert. For oss vanlige mennesker eksisterer empati og de grunnleggende egenskapene et menneske innehar. Ofte går mønsteret igjen, at en møter nye narsissister ved nye forhold. Derfor bør vi opplyse oss selv, lære å elske den som bør være viktigst i eget liv, seg selv! Om du føler at noe ikke stemmer, så stol på magefølelsen. Ofte har den rett! Det er veldig få som blir diagnostisert, men dette trenger ikke å bety at de ikke er farlige mennesker av den grunn! Prøver en bevisst å skade et annet menneske med ord, slag, falske beskyldninger og alt som har med å tråkke på et annet menneske, så er en til stor fare for andre sin psykiske og fysiske helse. Vi skal jobbe hardt for å få til dette sammen!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits