hits

15.04.2018

Flere av både det mannlige og det kvinnelige kjønn har imponert meg med hvordan dem har snudd livet sitt fra å gå fra en absurd kjent atmosfære til en helt ukjent en som dem måtte gripe for å overleve. Det handler om å se, ta standpunkt i både viljen og lysten, uansett hvem det er som påfører deg arr eller som skal fortelle deg hvem du er. 

Selv om jeg har det bedre nå enn før, så har jeg innsett at jeg egentlig ikke vet hvem jeg er. Jeg innsåg det med en video jeg trykte play på, og hun satte et punktum for den veien jeg har vært i veldig ofte. 

Hele livet så har jeg gått utifra andre sin definisjon på hvem jeg er. Om det har vært familie, kollegaer, venner eller partner så har den definisjonen vært der likevel. Om noen har ment at jeg føler, ser eller oppfatter noe som for meg høres feil ut, så har dem likevel klart å overbevise meg om at nettopp slik er jeg. Jeg er definert av andre sin mening og ikke meg selv. Av en eller annen merkelig grunn så har jeg tatt det som en læring, på at jo mer andre kritiserer meg, jo mer må jeg ta meg sammen og lære. Dem har jo rett! 

Jeg snakker litt forvirrende, jeg forklarer meg klønete og klarer ikke å holde meg til poenget før jeg bykser over i et annet. Ofte har dette vært med på å få meg til å trekke meg fra mine standpunkt og det med å stille opp for meg selv, slik jeg har trodd at jeg har gjort hele veien. For dem har jo rett! 

Jeg blir mye mer sliten av å være sosial nå enn før, for jeg har trodd på dem som sier at jeg ikke eier formidlingsevnen som jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg egentlig har i mitt innerste. Jeg er på leting etter meg selv, om en kan si det på den måten. Men hvordan finner en seg selv uten å bli rammet av andre sine meninger om hva en føler, tror på og mener? Å ta et steg tilbake kan være sunt, med å bare konsentrere seg om seg selv og sin egen kamp i opplevelser. «Det er ikke egoistisk, det er en nødvendighet for å komme seg videre» En kan bli ekspert på signal, adferd og ved å skåne seg selv med å stoppe opp når en ser røde flagg en har vært ute for med narsissister og psykopater. Men det gir ikke nødvendigvis en closure på at du likevel blir klokere på hvem du selv er, for det med signaler handler jo om å finne ut hvem «dem» er. 

Jeg tror det er lett å gå i fellen med å definere for mye om dem fordi vi ønsker å skåne oss selv med å ta til oss tegnene slik at en ikke havner der igjen. Men samtidig så glemmer vi det viktigste; 

Å finne vår egen vei. 

Det er ofte klisjeer om å forandre livet sitt kommer sprettende mot en med det samme en åpner Facebook, og en ser litt på den før en lukker linken igjen, for vi er jo så heldig som har kommet oss bort. Alt som står i hodet på oss er at vi kom oss bort. Selv om stresset en blir utsatt for vinkler oss tilbake igjen når dem bruker barna våre, så ble vi likevel smart, vi skjønte og vi innsåg ENDELIG!  Klapp for oss! Mens tanken slår en likevel..hvem er jeg nå, sånn egentlig?

 

Jeg innsåg at jeg må finne ut hvem jeg er på ny, uten å bli påtvunget andre sine tanker på hvem jeg er. Puslespill bitene på hvem jeg virkelig er må jeg snart begynne med å samle opp. 

Der jeg har tillatelse til å føle at det er skikkelig dritt det jeg følte i en situasjon, at jeg har fått ei stemme for å bruke den uansett hvem som står sammen med meg, at jeg ikke trenger å frykte andre sine meninger på hva jeg skal føle, ikke føle, si og ikke si. Bevissthet på hvordan jeg selv snakker, og heller være min egen kritiske sjef der jeg kan stille spørsmål til meg selv, og i tillegg gjøre forbedringer på meg selv.

 

Vi vet hvem vi er, men et steg på veien så glemte vi det likevel. Vi har lagt for mye tillit til at andre skal få lov til å fortelle oss det, og vi fortsetter med å finne ut hvem dem er. Vi glemmer selvet mitt oppi alt, det som er det absolutt viktigste. 

 

Vet du hvem du er? 

 

Leonora <3

29.03.2018

ÅpEn setter pris på hvert eneste gode øyeblikk en får, etter fangenskapet en har levd i. Jeg har for min del fått feiret mange gode øyeblikk og gledet meg over høytider  som jeg slet meg gjennom med han etter det første året hadde gått, og bare det at jeg kan gå til butikken uten å bli dyttet i ei retning eller å bli skjemt ut offentlig er noe jeg virkelig setter pris på Idag. 

Likevel får en backflash. For min del så kom det som et slag i fjeset etter så mange fine måneder som jeg har hatt. Det er som om alt skrur seg av innvendig og angsten kommer tilbake for fullt. Jeg blir stille og klarer ikke å fokusere skikkelig. Jeg kan sikkert virke både sur og irritert i tillegg, men det er bare så vanskelig å få andre til å skjønne hvor fryktelig tungt det er når angsten tar meg. Jeg lever ikke, eksisterer bare. Blir nummen og jeg ønsker å trekke meg bort fra alle. I går var det såpass ille at selv om jeg jobbet hardt med meg selv, så klarte jeg ikke å styre de slik jeg burde. Mange bilder dukket opp helt plutselig og jeg måtte ta meg sammen for å få puste skikkelig. Samtidig som bildene dukket opp, så går en i fortid og hører alle ordene som ble sagt. Ordene som jeg faktisk har overbevist meg selv om at de ikke stemmer, men likevel så treffer de sjelen min så kraftig at jeg begynte å tvile på meg selv når angsten kom som et skudd i går. Om en hører slike ord en gang, så er det lett å la de prelle av seg, men når en hører de så ofte at en begynner å tro på de selv-det er da en mister fotfeste over sin egen virkelighet. Forestill deg at du nesten hver dag får høre hvor verdiløs du er. Noen ganger er ordene gjemt bak latter, som de mener du bør tåle. Men det er alltid en undertone som utspiller seg som intet annet enn en latterligjørelse av hvem du er. 

 

«DU ER SÅ HÅPLØS!»

«DI JÆVLA HORE!» 

«DU BRYR DEG IKKE!»

«DU GJØR ALT FEIL!»

«DU KLER DEG SOM EI HORE!»

«DU GJØR IKKE NOK! DU RESPEKTERER MEG IKKE!»

«MISTER JEG DEG, SÅ DREPER JEG MEG!»

«JEG ELSKER DEG, MEN DU FORTJENER IKKE NOE NÅ!»

«KLE AV DEG! HOLD KJEFT!»

«TENKER DU BARE PÅ DEG SELV DU?»

«LEGG DEG NED!»

«JEG FORAKTER DEG!»

 

For andre kan det være vanskelig å forholde seg til oss som får slike backflash. Jeg forstår det, men samtidig må en prøve så godt en kan å forstå bedre de som sliter med dette også. Det kan være nok med et ord, et setning, ja selv et blikk kan trigge en til å gå tilbake til misbruket en var i. De fleste legger ikke noe vondt i det de sier, men det er så viktig å prøve å være mer skånsom  i måten en kommuniserer verbalt og uttrykksmessig til folk med traumer. For det er så lett at triggerne utløses, selv om du ikke mente det slik. 

Det er ofte vanskelig  å fortelle til andre at en ble såret også når en får triggere. En har så lett for å gå inni seg selv og bli der, fordi folk ikke forstår. En må ha i minne at slike opplevelser ikke forsvinner av seg selv, uansett hvor bra en har det i ettertid av relasjonen. Vær derfor så skånsom som du kan! Det er ikke for ingen grunn at de kalles sjelerøvere, 

Flere får PTSD etter å ha vært i slike relasjoner, men det er et mindretall som lar seg teste. Dette beror på frykt for at noen skal bruke det imot en, at en ikke er et fullkomment menneske med en slik diagnose. Det er ofte vanskelig å konsentrere seg om en oppgave, og en glemmer veldig fort ting som blir sagt. Noe som kan gi utfordringer vedr. timeavtaler og i jobb sammenheng. I tillegg har en kanskje blitt overbevist fra misbrukeren selv om at det er noe psykisk galt med en, noe som gjør at en ikke tør å la seg teste i frykt for at de har rett. Jeg tilhører det mindretallet, for jeg tør ikke å la meg teste selv om jeg er sikker på at jeg har det. Det er heller ikke bare de som har vært i slike relasjoner som kan få en PTSD diagnose, men også mennesker i krig, etter tap og alvorlige hendelser. Bare det sier litt om hva en har stått i. 

Noen er også redde for å vise at de har svake øyeblikk etter at en kom seg fri, men hallo? Vi er bare mennesker og vi har lov til å ha tunge stunder vi også. Det er det som gjør DEG menneskelig og det som skiller deg fra dem. 

 

Jeg tvang meg ut Idag likevel. Jeg kjørte til butikken og jeg var på apoteket. Når noen såg på meg, eller hilste så følte jeg at det lyste angst av hele meg. 

Jeg har ikke vært helt i slaget etter en forkjølelse, så jeg skyldte på at det var den som gjorde at jeg såg litt rufsete ut. Inni meg så kjentes det ut som om jeg skulle kveles, så jeg pustet ganske dypt flere ganger for å roe meg selv på at dette gikk bra. Gråten kvelte jeg. 

Når jeg kom ut i bilen, der jeg fikk smekket igjen døren-da fikk jeg endelig trukket pusten skikkelig igjen. Jeg landet på sofaen når jeg kom hjem, og har vært totalt energiløs etterpå.  

 

Jeg VET at jeg ikke er verdiløs slik jeg ble overbevist om, og jeg VET hvor absurd det er at jeg får angstanfall for en som jeg vet ikke kan skade meg mer. Likevel så er det ikke alltid viljestyrt hvordan kroppen min reagerer. 

Men en ting vet jeg og det er at jeg gjør så godt som jeg bare kan når luften går utav meg. 

Det håper jeg at de rundt meg ser, selv de gangene jeg må gå inn i meg selv igjen. 

 

Med ønske om en God og angst fri Påske!

 

Leonora <3

 

 

 

19.03.2018

 Jeg håper du er sterk nok til å komme deg fri slik jeg gjorde ❤️ Du vil ikke tro livsforandringene som venter deg :) Feire livet slik du er ment å feire det ❤️ 

 

Leonora <3

https://youtu.be/p4Ry4qpMXqs

10.02.2018

Jeg har lært mye i løpet av de årene som jeg har stått nedgrodd i manipulering. Ikke bare om hvordan de går frem, men også om meg selv. Jeg har lært å se meg selv på en ny måte, og selv om tvilen de sådde i meg har prøvd å overmannet meg på hvem jeg er-så har jeg aldri vært mer stødig på mitt eget speilbilde. Kanskje er det slik at en blir immun mot slagord og den fysiske makten de har hatt over en? Eller kanskje en bare utvikler seg annerledes etter noe sånt? Jeg velger å tro på at det er nettopp der jeg har kommet i livet, at jeg gjennom nederlag har blitt enda sterkere. Jeg ser nå nødvendigheten av å vanne min egen verdimark, før en vanner andre plasser. Som barn som skriver seg inn før første skoledag, så skriver en seg inn i livet på ny. En ny retning der du ser hvor langt du kan vokse som eget individ og der vekst gir muligheter som du aldri kunne forestille deg.

Det som har slått meg flere ganger, er hvorfor jeg tillot at det pågikk så lenge. Ikke bare med en, men med flere. Det var som om jeg kopierte manualen på hvordan jeg tillot at de kunne behandle meg, men som jeg ubevisst ikke var klar over at jeg gjorde. Selv om en leter etter svar på alle spørsmål, så går det ikke ann å finne de. Jeg har innsett og tatt innover meg at det ubesvarte er helt greit at det forblir ubesvart, så lenge jeg er fri og kan gå videre. Men når det kommer til overmannelse av psykopaten, så er jeg ikke i tvil om at det likevel er en ting som de har felles. Og som jeg erfarte for sent til å sette i verk. Alt beror på kontakten en har med de, og hvordan de suger ut energien en bør spare til seg selv. Samarbeid er det mange som roper høyt om, at som foreldre så bør en kunne snakke sammen og ta avgjørelser som to voksne mennesker. I den normale verden så fungerer det, men når det kommer til psykopater- så eksisterer ikke begrepet samarbeid uansett hvem en drar inn av instanser med forklaringer opp og ned i mente. En psykopat klarer ALDRI å samarbeide, selv om det gjelder deres eget barn. De dyrkes av konflikter, der makt og kontroll er det eneste som gir de livskvalitet. 

Det kan handle om de enkleste ting en trenger å forholde seg til, som klær eller ferie. Å ta opp en diskusjon om et emne er ikke nok å gjøre en gang så lenge psykopaten ikke er enig. Han/hun trenger igrunn ikke ha noe imot det den andre parten sier, men de lager likevel drama utav enhver anledning. En diskusjon blir derfor ringt om eller tatt opp enten i form av meldinger eller direkte med den andre parten opptil flere ganger, kun for å få forsyning av «offeret.» Mine barn- utrykket blir ordlagt som gjenstander for psykopaten og de bruker barna direkte om de ikke får konstatert poenget sitt godt nok mot den andre. En typisk manipulerings teknikk som flere barn blir rammet av, der handlingene til psykopaten blir forkledd som at de kun tenker på barnas beste med å fortelle de hvorfor de handler og sier som de gjør. Jeg tror Idag på at det er en grunn til at jeg skulle gå gjennom alt sammen, for med mine erfaringer så kan jeg påvirke andre. Ikke bare til å få de til å innse hva de står i, men også til hvordan en kan ta fra de makten. 

Er det en ting som jeg skulle ønske selv at jeg benyttet meg av tidligere, så kommer det til det å kutte tråden til forsyning. 

Si at du har en venn som spør deg om hvilken ransel du bør kjøpe til barna. Som oftest blir en ferdig diskutert ganske kjapt på valg og hvorfor en sekk er å foretrekke fremfor den andre. Hos psykopaten er det ikke slik. De skal forklare opp og ned og frem og tilbake, selv om de egentlig hadde bestemt seg for hvilken sekk de skulle velge i utgangspunktet. Selv om tester på sekken viser et annet valg enn hva de hadde tenkt, så skal «det» også diskuteres, Googles og analyseres. Helt til de til slutt ender opp med at andre tar feil, selv profesjonelle testere. De har da lagt jobben som profesjonelle testere over på seg selv, med å peke på hva de mener er feil på testen. Og de gir seg ikke før du blir overbevist om at sekken de mener er riktig, er den dere ender opp med. Du bør innse at dette handler om ALT du skal ta opp med psykopaten. Har du andre meninger eller om psykopaten feiler med å manipulere deg, så får du høre hvor vanskelig du er. «Hjelpes, jeg kjenner deg ikke igjen! Hva i all verden har skjedd med deg? Er en velkjent frase når de begynner å miste grepet. De går også så langt som å si at du ikke tenker på barnas beste. Jo mer styrke du viser mot de og står opp for deg og dine, jo mer vil de kjempe på for å undertrykke deg og vise deg frem som uansvarlig og gal. Det du bør gjøre er å stoppe opp og tenke: Trenger jeg å svare på denne meldingen? De har sikkert skrevet 5 allerede før du har tenkt det, og du har svart han/henne. Trenger jeg å ta telefonen om dette emnet? Selv om de ringer flere ganger og bruker unnskyldningen om at de vil snakke med barna, så fortsetter de om DU gir de anledningen til å fortsette. Selv om de begynner med barna, så klarer de alltid å sno det inn på det samme emnet du har prøvd å avslutte flere ganger. Ikke gi de den forsyningen! Stopp heller opp og la det gli utav den øra det kom fra. Ofte begynner gjerne trusler og at de snakker om hvor vanskelig det er å forholde seg til deg når de ikke får tilgang til forsyning, så de undrer seg på om ikke instanser burde få deg til samarbeide bedre. Ikke gå ned for trusler heller! Du må huske på at det er nettopp dette som de får forsyning fra og det er ditt ansvar å stoppe det så langt du klarer. Når du skjønner hvor de bærer, ikke les meldingene engang. Utnytt heller din egen energi og la de forbruke sin på å prøve å ramme deg med ord de tidligere har klart. Uansett hvor sint de gjør deg, la det bare gli ut i ingenting. Se de for de bøllene de virkelig er! Ja for du hadde ikke orket å stå i en slik kamp hver eneste gang du gikk på jobb, hadde du vel? Der å forsvare deg blir din hverdag. Du hadde ikke hatt evne til å fullføre jobben bra med slike bøller rundt deg og slik er det faktisk når det kommer til psykopaten også, noe de er fullstendig klar over.  Leken «å bryte ned og bygge opp igjen» har du spilt altfor mange ganger. Å forandre på reglene i det spillet er mulig, om du spiller kortet likegyldighet.

 

Leonora <3

 

03.02.2018

Naivt nok så har jeg trodd på at jeg har fulgt filosofien «å gi seg faen, men jeg har innsett at den følelsen ikke kommer av seg selv. Den kommer av så mye mer!  En åpenbaring av følelser og ikke ord som en slenger uti løse luften.

Det var først i siste del av fjoråret jeg virkelig begynte å skjønne betydningen av det og hvor mange følelser  det innebærer å endelig klare å gi seg faen. I alle mine bestrebelser med å forstå andre, så fant jeg på mirakuløst vis meg selv. Tonen på empati folk strødde rundt seg med en miks av sitt eget selv, ble som en åpenbaring for meg. Lite skjønte jeg da at situasjoner jeg hadde gått inn i hver eneste gang, faktisk ikke var ment for meg.

Mennesker jeg hadde kjent i årevis ble ikke lenger de samme, bortsett fra de få jeg fremdeles har nært hjertet. Det var som om tonen deres forandret seg når de forklarte ting eller i visse gitte situasjoner ikke kunne stå for det som de skrøt så uhemmet av. Empatien som de hadde bygd opp i meg, ble borte. Jeg begynte så smått å gjenkjenne måten de gikk frem på. At det meste handlet om offer rolle og selvsentrering, og ikke håpløse situasjoner som jeg ikke ante at de brukte til deres egen fordel. Forvirret som jeg var, prøvde jeg å analysere situasjoner som vi hadde vært i eller som vi hadde snakket om. Magefølelsen der en bare vet at noe skurrer, rev i meg til jeg omsider våknet. I mitt eget hode så begynte jeg plutselig å stille spørsmål på fremtoningen deres. Og for første gang så såg jeg virkelig meg selv og hvordan min rolle ble tappet av de menneskene rundt meg. Jeg skubbet bort alt av redsler som skam følelser og tanker som jeg ikke var klar over at jeg hadde slitt med. For i veldig mange år så tok jeg selv på meg skylden for hvordan andre behandlet meg. 

Fra ungdomsskolen så ble jeg en rebell som ikke var så lett å roe. Den sjenerte og stygge andungen som jeg hadde vært tidligere, kom utav skallet med et brak. Jeg klippet meg, farget håret og begynte å vanke med røykerne på skolen. Jeg havnet på fester med menn i tyveårene og jeg gav lett bort kroppen min om de ville ha meg. Jeg var 14 år da jeg mistet jomfrudommen til en jeg ikke kjente og som var en del år eldre enn meg. Jeg hadde perioder der jeg ikke behandlet moren min bra. Jeg var uten tvil i opposisjon. Måten jeg selv var på, har ridd meg med å sette rot i egen dårlig samvittighet så langt som jeg kan huske. Jo dårligere oppførsel jeg hadde, jo vanskeligere ble den nagende samvittigheten over hvordan jeg behandlet moren min. Innerst inne så følte jeg meg som verdens værste menneske. Jeg ble overbevist om at jeg ikke fortjente å bli behandlet bra. Min far forlot meg i tide og utide for så å komme tilbake igjen. Jeg bebreidet moren min ovenfor henne, mens jeg innerst inne bebreidet jeg meg selv fordi jeg ikke kunne være lett å elske. 

Da misbruket startet, så sa jeg ingenting. Jeg fortjente det og merkelig nok så klarte jeg heller ikke den gang å se på det som et misbruk, selv om kvalmen steg i meg hver eneste gang. Heller ikke da jeg ble voldtatt av en kompis noen år senere såg jeg det som annet enn at det var fortjent. Jeg var på det tidspunktet såpass skadet følelsesmessig, så jeg la lokk på det og gikk videre. Når jeg derimot ble voldtatt enda flere år senere, av en som kjente til både misbruket og hvor mye jeg slet med å gjennomføre deler av det seksuelle

-da skjedde det noe i meg. Jeg skjønte det ikke da, men når forholdet tok slutt så gikk jeg gjennom enhver situasjon og gransket virkelig hva jeg følte når jeg stod midt oppe i de. For hver gang jeg gikk inn i de situasjonene så ble jeg dårlig. Jeg ble fysisk kvalm og kunne brekke meg over alt som jeg ikke protesterte imot. Jeg ble overrasket og oppgitt over min rolle i det som jeg har tillatt av min egen selvutslettelse. Men de følelsene var likevel nødvendige å trekke frem for at jeg skulle komme meg videre. Når jeg kjenner på det fysiske i dag så kjenner jeg også på en utrolig glede med å kjenne på hvem jeg var da. Jeg har blitt kjent med meg selv på ny, og det gir meg en form for kontroll på smerten. Å møte den og ikke lenger frykte! 

Jeg har skubbet de jeg før kalte «venner» uti kulden siden jeg våknet. Jeg har sagt klart ifra hva jeg mener om de, og grunnen til at jeg ikke kan fortsette vennskapet. Selv om jeg alltid har sagt hva jeg mener, så har jeg ikke «sett» alt så tydelig som jeg gjør nå. Jeg har hele tiden vært opptatt av forståelse for andre, mens jeg har glemt det vesentlige i det ordet. Det er nok også derfor jeg har vært så blindet i de fleste opplevelser i mitt eget liv, fordi jeg ikke skjønte betydningen av observasjon. 

Det er først når en observerer en situasjon, en kan forstå den. Og det er først da en kan forstå alle mennesker sine vinklinger på det de prøver å forklare. Selv om en aldri skal be om å få noe av andre ved å gi noe selv,  så bør en likevel observere om relasjonen er enveiskjørt. Gir de tilbake i form av ord eller handlinger, eller tappes en bare for energi? Må en gå på eggeskall for å bevare relasjonen eller tiden en har med vedkommende? 

Ord, handlinger og i det hele tatt hvordan de formulerer seg i observasjonen er viktig. Om de har forståelse for andre i form av handlinger, og det selv i sin egen håpløshet. For i alle former av en relasjon, så skal en gi like mye som en tar. Om en blir avbrutt på ting en mener i en samtale eller i det hele tatt sjelden får fullført ei setning, da bør en ta på seg skoene og begynne å gå. Relasjonen kan aldri vokse med slike begrensinger og den blir aldri en god nok relasjon som er verdt å kaste bort tid på. Mange av oss er redd for å bryte en relasjon. Om det gjelder venner en har kjent lenge, kjærester, familie eller andre, så spiller det liten rolle. For har en det ikke bra i en relasjon så skal en heller ikke være der. I enhver situasjon en møter så ligger det også ordtak som andre har skrevet av erfaringer de har gjort seg, men som en egentlig ikke forstår helt betydningen av. Nettopp fordi en ikke observerer både seg selv og andre. Begge deler er derimot like viktig, for vi er heller ikke feilfri selv om vi har fått dårlige erfaringer. Men å ta ansvar og si unnskyld for vår egen oppførsel skal derimot være nok å gjøre en gang. 

 

«Mot er ikke fravær av frykt, men mot til å gå videre selv om du er redd»

 

Selv i dårlige relasjoner, så kan det eksistere en form for trygghet der likevel. Vi blir vant til å tråkke oss selv ned og gir ubevisst andre en tillatelse til å gjøre det samme. Vi vet jo hva vi har, selv om det meste i denne relasjonen som vi kaller trygghet er dårlig. Vi måler frykten vår i form av kanskje mindre materialistiske goder, mindre tid med barna om en må avslutte et forhold, og det å kanskje ikke ha noen en kjenner å gå ut sammen med for opplevelser. Vi veier ubetydelige ting opp imot oss selv på verdiskalaen. Tiden med barna er selvsagt ikke uvesentlig, men du forstår poenget.  Husk alltid at din egen verdi er den du bør ta mest vare på!  Frykten vår med å bli alene er det vi henger oss opp i og ikke bonusen med å gi slipp. Vi frykter altfor mye, noe som ofte har vært bortkastet tid når en ser situasjoner i ettertid. Vi frykter selv om vi møter frykten i denne relasjonen hver eneste gang. 

 

«Noen ganger er det bedre å være alene, for det gir deg tid til å være deg selv» 

 

De gangene en får tid til å være i sitt eget selskap, det er da en kan trekke seg tilbake og virkelig klarer å gjennomføre observasjoner som er nødvendige. Om en er i en relasjon der en ikke kan være seg selv eller får rettelser på hvordan en heller bør være, da er ikke relasjonen verdt innsatsen en legger i det. Hver og en av oss har behov for egentid der en får reflektere litt på egenhånd.

 

«Idag skal du se på andre som om du ser på de for første gang. For det er det du gjør»

 

Observer! Se de for det gode tingene de gjør for deg og andre rundt deg, men se de også for det dårlige. Er dette noen som du finner deg fastlåst med i det samme gamle mønsteret eller er dette noen som du kan vokse videre med?

 

«Livet ditt er som et lerret: hver eneste morgen kan du bestemme deg for om du vil male videre på det samme gamle lerretet eller om du vil skape et nytt et»

 

Det tar tid å bli kjent med seg selv på ny, og for noen kan det ta tid å finne frem til motet en trenger for å stenge ute den nødvendige dårlige relasjonen. Jeg snakker om å finne fargene i deg selv, med å gjenkjenne frykt og kunsten til å unnvike den neste gang. Om å høste gleder istedenfor sorger  og skuffelser. Og om å gå videre med den hæren du trenger for å lykkes. Den hæren av mennesker som er glad i deg fordi du er bare deg! Der et «spark» blir formulert som ord for å få deg til å våkne og der klemmer blir gitt fordi de mener det. De menneskene som du vet er dine. Der DU er deg. 

Livet er nå! Livet er ditt og du ble født med en egen vilje til å tillate hvem du skal pensle inn i livet ditt. Om en kan male et lerret og føle at det er vekst der til tross for problemer en kan komme opp i, det er da du har funnet de rette personene som bør være der.  

 

«For problemet er ikke problemet. Men hvordan du møter problemet, kan være årsaken til dine problem» 

 

Gi slipp på dårlige relasjoner og gå videre inn i en mer fornøyd tilværelse i 2018. Sommerfugl året der du skal utfolde deg til det beste av hva du virkelig kan være.

For min del har det vært verdt hver eneste relasjon som jeg har avsluttet  ;) 

 

https://youtu.be/yQpKSpgrwQE

 

https://youtu.be/IaOExJJa_YA

 

Leonora <3

 

 

 

 

 

06.01.2018

Jeg har aldri klart å gjenkjenne noe som var likt fra de som gav meg dårlige opplevelser i livet mitt. Selv om trekkene var gjenkjennbare nå når jeg ser de i ettertid, og at havet av følelser hele tiden var i kaos, så såg jeg ikke hvor like de var og hvor skadelige de relasjonene var for meg når jeg sto midt oppe i dem. Den ene værre enn den andre. 

Jeg har lest det meste av det jeg har kommet over. Ikke bare for å lære meg tegnene som jeg burde sett før jeg involverte meg, men også fordi jeg trengte å forstå at det ikke var noe som jeg selv var skyld i som trigget ondskapen i de. De eier selv det ansvaret som de la oppå mine skuldre år etter år.  

Med en gang jeg tror at jeg har knekt koden på hvorfor de behandlet meg slik de gjorde, så dukker det opp elementer som får meg til å måtte tenke på nytt igjen. Aha opplevelsene dukker stadig opp og jeg ser at jeg aldri vil klare å forstå en slik ondskap som jeg og de jeg er glad i var utsatt for. 

Jeg var naiv i mitt syn på mine barn og han. Istedenfor å være våken og se hva mine barn gikk gjennom, så gjemte jeg det heller bak takknemlighet fordi han var så «snill»  å stille opp om jeg skulle på jobb. At han klaget og bar seg, avfeide jeg til å begynne med. Jeg var bare heldig som hadde en som sa at han elsket barna mine slik han fortalte meg at han gjorde. Forsikringen barna ble sittende igjen med når de skjønte at han ikke ville ønskes velkommen tilbake igjen til livet vårt, var årsaken til at de til slutt åpnet seg for meg. At de kjente på frykt fordi de aldri visste om han var sint eller ikke, og da de hvisket at de ønsket at jeg ikke skulle reise på jobb når han var der. Alt jeg ikke skjønte da, men som jeg ser klart Idag. 

Når jeg satt på filmen «the lost wife of Robert Durst, først da såg jeg den rene tvillingen hans som jeg har prøvd å gjenkjenne i de andre. Jeg gjenkjente hver en følelse som kvinnen satt igjen med, i situasjoner der kontroll ble til enda mer påførte grensesprengende overraskelser. Hvert treff av psykopatpåført hat. Den evinnelige selvgodheten de besitter og morsomheten ved å plage andre. Lovebombingen som gikk over til neglekt, vold og seksuelle overgrep. Truslene med å ta livet av hunden sin, men som kun var trusler når alt kom til alt. Jeg måtte be han om å ikke avslutte livet til hunden hans flere ganger, men fikk til svar at det var opp til han. Siden vi hadde allergi som han også satte sin tvil til, så ville han vise at ved å ta livet av hunden sin så valgte han meg. Han elsket meg så høyt og han ville at jeg skulle se hvor inderlig han gjorde det, ved å ta det valget. Intet annet enn en absurd kjærlighetserklæring! At han betalte for å gi den bort etterpå, tyder på hvor godt han likte leken mindteasing. 

Trusler som ble til drap, det var det eneste trekket han og Mr Durst ikke hadde til felles. Men likevel er jeg ikke i tvil om at hadde jeg blitt værende i det forholdet, så hadde han gjort mer skade. Alle på og av følelsene, der alt hva en følte ble feil! Ondskapen  som jeg ikke hadde funnet noe annet sted, enn i han og Robert Durst. 

Hvor mye hadde vi ikke spart oss for om vi  hadde tatt av oss sløret foran øynene og stappet de patetiske unnskyldningene de kom med en viss plass, alle de gangene grensene våre ble sprengt? 

Folk ler av andre som blir hjernevasket av ekstremister som utgjør skade, og vi kan ta oss selv i det også. Aldri i verden om IS hadde klart å overbevist meg! Og der har vi kanskje rett, men Hitler da? For de som har sett filmen bølgen, så viser den med et klart eksempel på hva intetanende mennesker blir manipulert til å tro. Den er vel det beste eksemplet på ei forklaring så langt en kan komme, på hvorfor vi gikk inn i det så naivt som vi gjorde. Der vi skubbet bort de åpenbare røde flaggene og forvekslet påført manipulering med kjærlighet. En fantastisk følelse som vi levde på når lovebombingen pågikk, men som vi ikke skjønte noe av når det andre kom. 

Å leve sammen med et menneske krever tid, vilje og respekt. En skal samkjøre om hvordan en ønsker at forholdet skal utvikle seg, både for at en selv som par skal ha det bra, men også de andre rundt. Vi er forbilder som skal gå foran og statuere eksempel, der de essensielle tre krava bør stå i sentrum. Tid er noe vi alle mangler Idag, og med presset en har på å ha fullverdige materialistiske lister så er det ikke så rart at vi kjemper på slik som vi gjør. Vi ønsker å gi barna våre det som andre barn har, og vi gir alt for å få det til også. Men vilje til å yte tid er noe helt annet. En har alltid et valg selv om tidspresset er stort! En har også et valg om å yte respekt til de som er rundt en. Selv om en har opplevd ting som kan sette skår i at en selv har fått manglende respekt, så vil ikke det si at en ikke har et ansvar likevel. Vi må bare velge med omhu hvem vi yter den respekten til. Jeg husker at jeg tenkte det så mange ganger, er det virkelig han jeg ønsker at mine barn skal se opp til? En slik mann som fornedrer meg og ikke aner betydningen av respekt? Igjen så handler det alltid om valg, og selv ved de mest vanskelige ting så må en ta et standpunkt. Vil jeg leve slik som dette, eller fortjener jeg bedre? Former jeg fremtiden til barna mine med en/ei som virkelig er der for de slik som jeg ønsker at de er, eller ville jeg gjort en bedre jobb alene? 

Valg gir tid, vilje og respekt. Et valg kun du kan ta for at du og dine får det bra. 

Flere bruker år på å tenke i et forhold, der de veksler mellom valget om å bli eller valget med å gå. Intet annet enn tapt tid som du selv er ansvarlig for at du velger bort! Et forhold definerer ikke din status og heller ikke hvem du er. Et forhold som ikke bygger på de grunnprinsippene, vil omsider gå i oppløsning. Da har en kanskje kastet bort enda mer tid eller i værste fall, liv. For det er ingen hemmelighet at slike ødeleggende forhold går på bekostning av både seg selv og barna. Valget er ikke mer vanskelig enn at du velger deg selv! Det valget som Mrs Durst ikke fikk sjansen til å velge. 

 

Leonora <3

23.12.2017

O? jul med din uglede.

 

Jeg stod opp tidlig den morgenen. Jeg hadde hjulpet moren min med å vaske huset og gjøre alt ferdig på lille julaften, og klokken bikket to på natten før jeg la meg. Jeg visste at moren min hadde holdt på noe lenger, så jeg stod derfor opp tidlig for å overraske henne med å lage i stand frokost. 

Når jeg stod der og puslet med å finne frem påleggene, så stod hun opp. Det som skulle bli en fin gest til henne og resten av familien, endte opp med å bli klaging på at jeg tilberedte det feil. Jeg kan enda huske skuffelsen jeg følte da. 

Når jeg var yngre, så slet jeg med å være glad når høytider nærmet seg. Jeg kunne aldri skjønne hvorfor vi skulle være så glad de dagene, og ikke ellers i året. Jeg følte at jeg måtte være forsiktig med å ikke snakke om noe som kunne ødelegge stemningen, så for meg så føltes det ut som en zombie tilværelse. Dumme ting tok vi ikke opp de dagene og jeg visste at det var viktig for henne at alt var på stell. Jeg ble ofte deprimert når slike dager nærmet seg, for det var ulidelig vondt å måtte ta på seg en glad fasade. Spesielt når jeg måtte prøve å skjule mine innerste vanskelige tanker. 

Frokosten endte iallfall med at jeg ikke laget i stand det som jeg hadde tenkt så fint ut i mitt eget hode kvelden før. Jeg visste at moren min var sliten og at jeg ikke klarte å glede henne slik jeg hadde ønsket, skuffet meg veldig. 

Den julen tilbrakte jeg derfor alene. Jeg fikk litt brus med ei venninne som bodde like ved siden av og jeg varmet meg et par fiskekaker som låg i kjøleskapet. 

Jeg ser nå etterhvert som jeg har blitt voksen, at jeg har tillagt meg en del av den arven, å styre og ordne så mye at jeg egentlig bare blir sur slik at det har gått ut over barna før julen kommer. Selv om det er koselig med et nyvasket hus der alt er på stell, så har jeg derfor lagt fra meg de superevnene. For jeg er ingen supermamma! Jeg er meg på godt og vondt, med alle mine feil og med alle mine gode sider.  Moren min mente det nok godt, siden hun gav så mye for å få dagen perfekt. Men for meg så ble det helt feil. Til og med i dag får jeg dårlig samvittighet av å fortelle om den julaften, men jeg tror likevel på at en skal snakke om slike vanskelige ting. For det er min historie, og jeg selv eier mine følelser på hva jeg har erfart. 

Jeg har derimot lært. Og jeg blir påminnet det fra andre som jeg er glad i også, at dagene der en får kvalitet med de rundt seg er de aller viktigste. Så Idag legger jeg fra meg vaskefillen slik at jeg og barna får en minnerik lille julaften også. En der vi kan bake kaker og se julefilmer. En der jeg ser at smilene deres er ekte og at de kan føle at ting er greit å ta opp denne dagen i året også. 

Ekstra stor er gleden i år, fordi jeg er fri fra narssissten og feiring sammen med han. 

I år slipper jeg splittelser, som han kledde hele huset med. Jeg slipper å rømme huset og komme hjem der han har spist nesten hele julematen sammen med de andre. 

Jeg eier en indre ro nå, der jeg opplever freden, som om jeg har kommet utav meg selv. Jeg vet at ingen vil presse frem en dårlig stemning og jeg vet at han ikke er her er den største julegaven jeg kunne fått. Denne julen ser jeg derfor slik frem til!

 

Med ønske om en gledelig jul til alle. Om du er der jeg var, så kanskje du skulle vurdere å gi deg selv en julegave du også? 

 

«If you are depressed, you are living in the past. If you are anxious, you are living in the future. If you are at peace, you are living in the present»

 

Og der er jeg endelig..

 

Leonora <3

20.12.2017

Å være fri til å være seg selv.

 

For å finne ut hvem du er, så trenger du folk rundt deg som tillater at du er det. Om det gjelder å få tillatelse til å sette deg ned på sofaen uten å si et ord, eller om det handler om en reise eller en sammenkomst - så er det en tillatelse en gir seg selv. 

Jeg møter ofte mennesker som har gått inn i en vond spiral og er utslitte. Det er oppofrende folk som gjør det de kan for at andre skal ha det bra, men som alltid setter seg selv og sine behov sist. Når de prater så legger jeg merke til hvor slitne de er, og at det ofte kommer tårer som de snakker bort eller som de prøver å skjule. De får dårlig samvittighet av å klage, for de ser selv at de har det «bra nok». 

Dette dreier seg om normale forhold, der personlighetsforstyrrelser er fraværende. Men likevel så er det gjenkjennelig for oss som var i en relasjon med en/ei med personlighets forstyrrelser, på grunn av at vi gav så mye av oss selv - nyttesløst! 

Vi streber så hardt for å ta vare på de som vi er glad i, men selv i normale forhold eller i en annen normal relasjon- så er faren for å miste seg selv der likevel. 

At en selv setter på seg et stempel med at en klarer alt for alle som er rundt en, unnskylder de likevel ikke fra å ikke se dine behov. 

Å være egoistisk i dag er ikke tillat. Du vil helst bli sett på som et godt menneske og ettersom kravene vokser i samfunnet, så streber du bare enda mer etter å fylle de rollene som du ser at andre klarer. Eller som blir forventet at du skal klare. At du er sliten gjør ikke så mye, for den følelsen en får av å glede noen gir likssom alt en mening. Men gjør det egentlig det? Om du må svare helt ærlig, føler du deg ivaretatt?  Tror du verden hadde gått under om du ble syk der du trengte noen som kunne gjøre det samme for deg?

Hva lærer vi egentlig bort til våre etterkommere? Er det bare et hav med krav og en gjerning uten mening? 

Vi roper høyt ut om det geniale som alltid kommer til å følge Fuggeli, å gi mer faen. Det har blitt en populær frase som er omgitt av en falsk forståelse. For vi fortsetter med å gi mer og mer faen - i oss selv. 

Vi må alle bli mer flink til å se «hverandres» behov, slik at vi kan ha rom for å gi oss selv tid. Vi må alle ofre noe for hverandre, slik at ordene til Fuggeli blir fulgt for det de var ment for. Å gi mer faen i ubetydelige småkrangler som en oppvask eller klær som må brettes sammen. 

Vi må lære oss å dele på oppgavene, selv om en av oss går hjemme og den andre jobber. Vi må lære oss å se verdien i hva andre gjør for oss, men vi må også se hva det betyr å ta den oppvasken for noen som står og gjør dette for oss hver bidige dag! 

 

Vi må lære oss verditenking! 

 

Vi er så redde for å ytre meningen vår, selv om alle kan være imot oss. Vi er redd for å ikke klare. Mestring er noe som ligger i oss alle, men la oss innse det. «Vi klarer ikke å prestere over tid, om verdiene i oss ikke blir verdsatt»!

Å være fri, det betyr at alle slike tanker skal bli møtt med forståelse. At alle tanker ikke trenger å sies, men at de vi er glad i likevel skjønner.

 

Er du fri nok til å være deg selv? 

 

Jeg er glad fordi jeg er fri til å tenke alt som jeg føler og kjenner på. Jeg er glad fordi jeg er en som velger å elske fremfor å hate. Jeg er glad fordi jeg tør å stå opp for meg selv og mine meninger. Jeg er glad fordi jeg kan klemme alle som jeg ønsker å klemme uten å få dårlig samvittighet eller at jeg må forklare hvorfor jeg gav fra meg en klem. Jeg klemmer fordi det er «meg»! Jeg er glad fordi jeg har gode venner rundt meg, der jeg kan være meg selv. Jeg er glad fordi jeg har fiender. For hadde jeg bare hatt venner, så ville jeg ikke hatt friheten til å være den unike meg. 

Jeg er glad fordi jeg har forstått hva Fugelli mente og at jeg klarer å gi mer faen, som han har prøvd å forklare enhver av oss. 

Jeg er glad fordi jeg er fri til å være meg selv!

 

«Kan du forestille deg en kjærlighetssorg, hvor du både er den som går og den som blir forlatt? Ikke la den personen bli deg. Og er du den som ikke ser partneren din, så åpne øynene dine og se verdien i dette mennesket slik at dere kan gå det nye året i møte med alt som dere begge fortjener»

 

https://youtu.be/v1tSfQbtKMU

 

Leonora <3

 

11.12.2017

-Deg som jeg såg slik opp til. 

 

-Du som gjorde at jeg gikk i opprør mot alt som du ønsket at jeg gjorde. 

 

-Du som fikk meg til å marsjere for dine meninger. 

 

-Du som påsto at du elsket meg så høyt at du ville gitt meg hele verden. 

 

-Du som ved en anledning nesten gjorde meg morløs da du prøvde å dytte henne ned fra altanen i syvende etasje. 

 

-Du som ikke klarte å forholde deg til sønnen din, og som måtte gripe inn da du skulle «ta» kjæresten din. 

 

-Du som fikk han til å skjønne at han ikke var elsket, uansett hva han gjorde. For DU fikk han til å føle seg betydningsløs! 

 

-Du som ikke visste hvor mye jeg gråt etter deg. 

 

-Du som ikke visste hvor lenge sønnen din gikk og ventet på boksesekken som aldri kom. 

 

-Du som tok kvelertak på meg når jeg gikk imot deg. 

 

-Du som skulle lære meg å elske, men som ikke skjønte hvordan.

 

-Deg som JEG elsket til tross for.

 

 

 

<3

 

07.12.2017

 

People pleaser

Hele livet mitt har jeg alltid tenkt på andre. Om det gjaldt min far som var alkoholiker og som jeg skulle redde fra flasken, til andre som ikke maktet å stille opp for seg selv så spilte det ingen rolle. Naivt nok så trodde jeg at jeg klarte å ha en slik påvirkningskraft i form av at om jeg bare ønsket det for de, så ville det være nok. 

Til tross for at jeg som barn stod på kjøkkenet og helte ut flaske etter flaske med en desperat far bak meg, ble de likevel bare til skuffelser fordi jeg feilet å hjelpe han. Han fortsatte å drikke i store mengder. Om jeg ikke rakk å vaske huset hver fredag, så fikk jeg så dårlig samvittighet at jeg stengte meg inne på rommet mitt.  De gangene jeg klarte det, da hadde jeg god nok samvittighet til å vise meg. Jeg ble glad når andre ble glad, og jeg ble lei meg når jeg ikke klarte å gjøre det som jeg så gjerne ønsket å gjøre for andre. Eller det andre forventet at jeg skulle gjøre.

 

Jeg har møtt folk som har sagt til meg at jeg må lære meg å gi litt mer faen. Selv om jeg skulle ønske at jeg klarte det, så finnes det ikke et fnugg av et slikt såkorn i meg. Jeg tenker det og bestemmer meg for å følge den veien, men jeg klarer aldri å fullføre den gi faen holdningen. 

Men jeg har lært meg å luke.

Om det er noe som jeg får dårlig magefølelse av, enten det dreier seg om en situasjon eller mennesker som jeg treffer-så luker jeg de ut slik at jeg får en god magefølelse igjen. Jeg er nok ikke helt der at jeg ikke har gått på smeller med å havne i situasjoner eller å være rundt noen som ikke er bra for meg, men jeg lærer for hver gang. Og jeg ser at etterhvert som en lærer seg  å luke, så blir en også mer skeptisk til å slippe noen til. 

Mange spør meg og jeg spør også meg selv og andre til tider, hvordan en kan gå åpent inni noe når en allerede har kjent på en dårlig magefølelse. Jeg tror på at nøkkelen er tid og å holde folk på avstand ei god stund, slik at en får tid til å fordøye om dette er en person eller en situasjon en har noe å gi eller har godt av å være i. Analyser situasjonen og analyser hva de sier. 

Mange av oss som har vokst opp slik, får ofte en «ta meg av andre» holdning. Vi gir og gir og gir, men vi ender opp tomme selv. Ofte blir vi sittende igjen som et spørsmålstegn når vi får slengt fra andre at en aldri gjør nok også. Vi er ikke bra nok, vi snakker ikke godt nok og vi yter ikke nok. For slike ødeleggende mennesker så eksisterer det en sport som kalles peoplepleaser, der det å yte ikke blir gitt verdi uansett. Jo mer du yter, jo mer må du yte. Men jo mer du yter, jo værre behandling får en. Så en yter mer enn hva som er godt for en, men en står bare å spinner i hjul likevel. Som en hamster i bur. Alle lovnadene fra de kan en også legge inni det samme hjulet, for det blir bare en reprise av brutte lovnader som en tror på i repeat style. 

Det er et ordtak som heter «fool me once, shame on you. Fool me twize, shame on me. Det er ingen tvil om at den bærer en sannhet, men hva gjør en? Istedenfor å gi litt mer faen i hva som er dårlig for deg, så bruker en den omvendt og gir litt mer faen i seg selv. Du kan liksågodt si: Fool me once, twize or twenty times-shame on me. 

En legger alt av ansvar for det andre gjør over på seg selv - om det er berettiget eller ikke. 

Om du skal gå hele livet å spinne hjul, så kommer du deg ingen vei. Det hjelper ikke å være aldri så snill om folk fortsetter å tråkke på deg. For en dag går du tom, og da har du kanskje ikke deg selv engang som stiller opp for deg selv. 

Fordel tiden din der du setter 10 prosent på andre. 50 prosent på barna dine. Men la de siste 40 prosentene være igjen til deg. For å kunne yte noe til andre, vil du kun klare ved å yte noe til deg selv. 

Når jeg snakket med ei venninne i går så kom hun opp med et ord som jeg synes forteller mye. Hun har brukt det i forholdet  sitt og det forteller meg bare for et godt forhold hun og mannen hennes har. For meg så ser jeg det for meg i alle situasjoner og det ordet kan bli et verktøy for dere som lurer på om de som er rundt dere virkelig er slike mennesker som ville brukt det ordet. Jeg ber om at dere tar det til dere og tenker over betydningen av det ordet, for det er et ord som sammen med tid og avstand kan få en til å yte mer både for seg selv og andre som fortjener at du yter.  «Å unne noen, om at jeg unner deg noe. Dette unner jeg deg virkelig».

 

God adventstid 

 

Leonora <3

 

03.12.2017

Det falske selvet

 

Når en er sammen med en narsissist så er det veldig gjenkjennelig for mange som har vært i disse relasjonene, å oppdage at alt de hevder seg med er løgner. 

De er bedre enn alle, de kan mest og ingen bør pådytte de meninger om ting. De selv synes at de er de mest utdanna individene de kjenner. De fremtrer hyggelige utad, men hjemme blir de til de største monstrene få hadde innbilt seg at de var. 

Jeg hadde ikke blitt til noe, påstod han. Og når vi møtte søsteren hans som vi skulle heie frem når hun fikk fagbrevet sitt, så gliste han mens han kiket på meg og fortalte meg hvor lite verdi jeg hadde som ikke hadde utdanning. Det hjalp ikke å forsvare meg, for siden jeg ikke hadde fagbrev så hadde jeg ikke så mye verdi som andre uansett. Han passet også på å fortelle meg at barnet mitt ikke måtte gå i mine fotspor, for så dum ville hun ikke være. Jeg var jo ingenting ifølge han,så det jeg hadde jobbet for grusla han med det samme i form av ord. 

Han fortsatte med å fortelle hvor udugelige kollegaer jeg hadde, selv om jeg ikke kjente til de kollegaene som jobbet der han bodde. Men jeg er ikke i tvil om at de var dyktig og at det bare var hans måte å rakke ned på yrket mitt. 

Når jeg begynte med å pusse opp huset, så skulle han også pusse opp hjemme hos seg selv. Før jeg begynte, så skrøt han over at han kunne så mye. Jeg trengte hjelp med min dårlige kunnskap, så han skulle hjelpe meg. Det som jeg brukte timesvis på, ville ikke ta han mer enn en fjerdedel av tiden. Han fastsatte planer på hvordan jeg skulle gjøre det, og selv om jeg sto på hele dagene, så klaget han så fort han såg hva jeg hadde gjort. «Har du ikke gjort mer? Herregud så mye rot! Men en kan vel ikke forvente mer av en hobbysnekker»  Jeg var til slutt så utslitt av alt som handlet om oppussing, men det som jeg gjorde var aldri bra nok for han likevel.  

Når han endelig skulle hjelpe meg, så ble ikke jobben unnagjort på kort tid, slik han hadde forespeilet og skrytt slik av. Og jeg måtte passe meg for hva jeg sa, hvordan jeg sa det og ikke mene noe om noe. For da satte han seg ned, og avsluttet arbeidet. Når jeg da fleipet med at tiden han brukte ikke var så langt unna meg, så kjeftet han og kunne fortelle meg at det var min feil at han hadde brukt så lang tid, fordi jeg ikke hadde vist han den respekten som han fortjente. I det ene øyeblikket kunne han være Dr Jekyll, for så å forandre hele væremåten sin og bli Mr Hyde. Jeg visste aldri hvor jeg hadde han, og det var nok derfor jeg godtok mer og mer. Den tosidige personligheten hans, gjorde meg til slutt mer og mer stille. Jeg sluttet å dele ting med han og jeg sluttet etterhvert å fortelle han om viktige ting. I mitt eget hode så ønsket jeg å skåne han, for jeg trodde til slutt på han om at det var jeg som laget så mye drama i forholdet. 

Idag vet jeg hvor feil det var, og jeg ser han som den bølla han er. 

Når jeg gikk, så ble jeg ganske sjokkert over alt som jeg hadde blitt lurt til å tro han på. Jeg hadde skjønt at noe var alvorlig galt med han, men jeg kunne ikke forestille meg hvor mange løgner jeg hadde slukt i løpet av forholdet med han. Alt fra de minste ting til de store, der han hadde lagt ut om forskjellige historier. Alt dreide seg om hvor stygge andre hadde vært mot han, og han unnskyldte seg med det for måten han behandlet meg. «Du vet jo at jeg bare trenger tid til å stole på deg, når jeg har opplevd så mye utroskap» Var standard unnskyldningen han brukte med at jeg skulle tillate sjalusien hans. Men det ble aldri bedre. Sjalusien ble værre og værre, og det ble også alt annet han foretok seg med meg. Han var best i senga, og han lo høyt flere ganger over at han var den som måtte lære meg opp. Der ble han også mer krevende og jeg ble til slutt lei av den seksuelle appetitten hans. At han hevdet seg bedre enn meg med den viten at jeg tidligere hadde blitt seksuelt misbrukt og hadde problemer med visse ting, forteller meg bare for et sykt menneske han virkelig er. Å hevde seg selv i andre sine dårlige opplevelser. 

Jeg har erfart at ingen kan eie mine følelser, og ingen skal få retten til å kjøre over de igjen. Mine opplevelser er MINE, og alt hva jeg har følt er rett for meg. Jeg har også erfart at en ikke skal tie, men at en skal snakke seg utav problemene. Dette gjør en for å heale og for å kunne legge ting bak seg. En tar med seg alle erfaringer en møter på i livet og en blir tøffere for hver og en som en opplever.  Idag skal jeg derfor vise frem noen av hans evner som han skrøt slik av, og avsløre han for den han er. Jeg legger derfor ut bilder av arbeidet som han skrøt av å være så dyktig i. Dette er viktig slik at dere som er i slike forhold, virkelig ser hvor ufattelig flinke de er til å hevde seg selv uten at det ligger noe sannhet bak. Jeg ber dere våkne, og at dere ikke lenger skal godta at noen skal eie retten til å behandle dere slik igjen. «Se de, føl og erkjenn at du lever i ei boble av løgner som de har pådyttet deg!»

 

Nå går vi snart julen inn i møte, og denne julen ser jeg slik frem til. En jul der jeg kan gjøre som jeg vil, mene hva jeg vil og en jul uten kjefting. 

For noen år siden så hadde jeg aldri kunne forestilt meg å være uten han, men i år så kan jeg ikke annet enn å være takknemlig for at jeg får lov til å være meg selv, sammen med de jeg er så glad i. «En fredelig jul» har nå ei betydning som betyr mye for meg. For det er ikke alle forunt å ha det slik. 

 

Med ønske om ei riktig fredelig jul til alle og enhver.

 

Leonora <3

02.12.2017

Freedom?

 

Jeg trodde oppriktig at jeg ville feire når jeg fikk telefonen fra påtalemyndighetene om at jeg ble trodd når det kommer til farens manipulering av mitt barn. Jeg trodde at jeg ville puste lettet ut og være takknemlig over at de såg situasjonen for det den var.  

Men jeg finner ingen glede, heller ikke lettelse. For mitt barn er fremdeles fanget i manipuleringsgarnet der hatet får gro. 

Likevel så slapp mange vonde tanker som gjorde at jeg nesten hadde en ut av kroppen opplevelse. Jeg gråt mye. Ikke over at jeg ble trodd, men for alt helvete et menneske skal måtte tåle. Og at en fremdeles skal være nødt til å være vitne til at barnet sitt ikke får den hjelpen som burde være der.

 

En kan ikke forestille seg hvordan det er å få anklager mot seg, som kommer av pur ondskap, formet av den andre forelderen og hans/hennes familie. Det er en konstruert plan som er satt i gang for å ødelegge deg som menneske, der en jobber imot en dobbelt sorg-over seg selv og barnet som blir rammet.

Hadde jeg visst det jeg vet Idag, så hadde jeg handlet annerledes. Jeg hadde ikke inkludert faren i alle avgjørelser og jeg hadde sagt minst mulig. Men naiv som jeg var, oppfattet jeg ikke tegnene før han og familien hans satte inn nådestøtet som kom i form av anklagelser mot meg, med den hensikt i å skvise meg ut fra mitt barns liv. Jeg var i den tro at en far for barnet mitt var viktig uansett hvordan han var mot meg, for ingen ønsker at barnet sitt skal vokse opp uten. 

Jeg skjønte heller ikke at fars søskenbarn stoppet all form for å bli hørt i barnevernet siden det var kollegaene hennes som var mine saksbehandlere. At jeg skulle be om hjelp så mange ganger, uten i det hele tatt å skjønne at det hadde 0 hensikt overhodet-var absolutt ikke noe jeg forutså. Jeg slet meg totalt ut i prosessen, uten i det hele tatt å bli hørt. 

Jeg prøver å si til meg selv at jeg ble trodd av påtalemyndigheten og prøver å kjenne på en form for lettelse, men alt jeg føler er avmakt. 

I form av denne prosessen så har det lært meg noe viktig. I alle mine år så har jeg alltid ment at en skal tro på barnet. Men etter hva jeg har erfart av  manipulering, så kan jeg dessverre ikke si at jeg alltid tror på barnet lenger.

Dere som vet hva manipulering er, vet akkurat hva jeg mener. Dere har erfart det, og dere har følt hver en smerte i kroppen slik jeg har følt. Alle tanker som raser, og ptsd?n en vet at en har men ikke har tørt å diagnostisere. All den smerten slike ødeleggende mennesker lever av, å ramme noen med vitende og vilje. Den smerten som barnet må bære med seg videre. Forvirringen, hatet og de konstruerte minnene de påfører. 

Ei sak har alltid to sider pluss den rette, men i våre tilfeller så fordobles de sidene alt ettersom hvilken teknikk manipulatorene bruker. 

En skulle tro at det i vår tid var mennesker innenfor barnevernet som tenker «barnet»  i dag. Den troen har jeg mistet, for hos oss har de tenkt kollegial støtte fremfor den som trengte hjelp. Det barnet, MITT barn som måtte slite i mange år fordi de valgte feil fokus og ble aper til manipulatoren og hans familie. Mitt barn som sliter enda.

Jeg skulle ønske at jeg hadde nok tillit til å tro på at barnevernet tenker barnets beste i de fleste tilfeller, men jeg har erfart hvordan de virkelig opererer. Hvordan de synser, juger og vrenger. 

Slik samfunnet har blitt så ser jeg dessverre for meg at mange unge vil bli tidlig ufør, psykisk syke, uten utdanning og ødelagte. Fordi barnevernet ikke innehar kompetansen de bør eie eller mangler ressurser, og fordi de velger hvem det er lettest å tro på. Uansett hvilken årsak de gjemmer seg bak, så er det omsorgssvikt satt i system.  Jeg sier strengt talt ikke at alle har det slik, for et barnevern er viktig. Men veldig mange har erfart det som vi har erfart. Et barnevern slik det er Idag, fungerer ikke og ingen blir ansvarliggjort for det de gjør heller. Egentlig kan en nesten kalle det litt tragikomisk når en tenker på hvor lenge det tok oss før vi skjønte at vi var manipulert, mens et barnevern ser ut til å bli det med det samme. 

Jeg valgte selv å be barnet min om å pakke kofferten sin. Jeg valgte selv å sende barnet mitt inni løvens hule der hjernevasking opererer på høyt nivå. Hadde jeg visst det jeg vet Idag, hadde jeg valgt annerledes. Det til tross for at vi ikke fikk hjelp, for da hadde jeg i det minste hatt en sjanse til å bevare noe i det barnet som jeg kjenner. Der han/hun kunne inneha egne meninger og ta sine egne avgjørelser på hva som er rett og galt. 

Altfor mange barn lever med en manipulerende og ødeleggende forelder, og det uten at noe i systemet blir gjort for å hjelpe de. Verken barnevern, påtalemyndighet  eller andre ser ut til å forstå hva manipulering koster barnet. En blir bare bedt om å gå videre til en annen instans, der det samme skjer: med å tale for døve ører. Når et barn er såpass manipulert, så hjelper det ikke når systemet ikke ser og ikke vet hvordan de skal hjelpe. Barnet ender opp med å bli ofret fordi systemet ikke fungerer. 

Når det kommer til sekter i dag, så er barnevernet der og setter betingelser for at et barn ikke skal bli rammet og føle seg utenfor med tanke på andre barn. Hvorfor blir ikke det samme gjort i slike tilfeller?

Er vi så naive at vi velger å tro at noen ikke kan være i stand til å påføre noen en slik skade, eller er det fordi en er i ledtog med manipulatoren?

 

Skolen har også et ansvar å følge. «Se» barnet fremfor deg og ikke bare godta at et barn i en slik situasjon snakker med egen tunge. Lytt til alle forklaringer et barn kommer med og hør hva som blir sagt og analyser det akkurat slik det er. For er barnet rammet, så ser en gjerne at en manglende virkelighetsoppfattelse er til stede. Forskjellige historier om det samme,  fordi barnet blir forvirret av løgn og manipulasjon og ved å måtte passe seg for det de sier. En mal manipulatoren har lagt men som er vanskelig for et barn å stå i over tid. 

Vi svikter barnet om vi ikke evner å se og å ta barnet utav den ødeleggende relasjonen! 

 

Idag kom julegaven jeg hadde bestilt til barnet mitt i posten. Jeg kommer til å pakke det pent inn og gi det i julegave, men jeg vet også at det blir med det. Jeg vil ikke få noen som helst respons på det jeg har gitt. 

Jeg vet hva JEG ønsker meg mest av alt. En klem av barnet mitt som jeg kunne leve lenge på. En der jeg kunne føle at det fremdeles fantes håp om at den barnet mitt virkelig er, finnes der enda. Men den klemmen må jeg nok bare «drømme» om, for barnet mitt er låst i en situasjon som ingen er i stand til å hjelpe han/hun utav. 

 

Leonora <3

02.12.2017

Våg å være deg!

 

En visker ut deler av seg selv når en er i en  relasjon som er dårlig. Når en har gjennomskuet hvem en er i relasjon med, så er en likevel ikke skånet fra å bli rammet på nytt. Dette er nok den aller største grunnen til at en ofte tar på seg skyld om noe går galt i andre relasjoner. Slutt med det! For uansett hvilken relasjon en er i så fritar det ikke den som prøver å ramme deg igjen på noen som helst måte. Det kan være den en er sammen med, barn, kollegaer og såkalte «venner». 

Jeg bruker å si til folk at de skal følge magefølelsen, men likevel velger mange å overse små signaler på at ting ikke gir en den riktige magefølelsen. Jo før en hører på magefølelsen, jo mer blir en mottagelig for å aksjonere mot den eller de en føler dette om også. Der har jeg heldigvis kommet et stykke på vei. Om noe føles feil og jeg får den evinnelige dårlige vibrasjonen, så «handler» jeg nå i motsetning til før. For å tillate skurringer som andre påfører deg, er å undergrave deg selv fremfor andre. 

Jeg merker at jeg åpner meg opp på flere måter enn jeg hadde trodd var mulig, og jeg blander ikke lenger skuffelser sammen med avsløringer. Nå får jeg heller følelsen av mestring, og jeg kjenner at jeg blir enda mer kjent med meg selv. En trygg og god følelse,  som gir meg en indre ro på at jeg faktisk er i stand til å lese andre mer nå enn jeg noengang har erfart tidligere. Vi er alle forskjellige, men å sette ned foten for hva en tillater er særdeles viktig. Det handler nemlig om ditt liv, din moral og dine prinsipp. «Ingen» skal ha tillatelse fra noen, og aller minst deg selv- til å nekte deg den heller. 

 

Om en ser for seg en prøve en skal gjennomføre. Ofte feiler en på prøven fordi en ikke har selvtilliten nok til å skjønne at en klarer det. Så tar en gjerne med seg den dårlige selvtilliten videre og kanskje en legger igjen en bit av seg selv ved hver eneste plass en går. 

Vi har ikke mer enn dette livet til å utrykke oss og til å skjønne hva som er meningen med vår egen eksistens. Hvorfor skal en da kaste det bort med å gå forsiktig i dørene og være så redd for å feile hele tiden?  Er det en gruppe mennesker som jeg beundrer så til de grader, så er det mennesker med Asberger diagnoser. Noe mer ærlig enn hvordan de utrykker seg angående meninger om andre, skal en lete lenge etter. Noen ganger kan det bli sett på som frekt og freidig ifølge samfunnsreglene, men det er så befriende deilig å høre på mennesker som sier ting rett ut uten å legge noe imellom. Fra mitt ståsted så er det vi som bør lære noe av de, og ikke omvendt.

Hvorfor skal en legge puslespill hele livet og ikke prøver å bevare bildet slik at ikke alt må pusles på nytt hver eneste gang? Det er helt normalt at livet ikke alltid er en dans på roser, men det handler også om innstillingen en har. Det handler om hvem en omgir seg med og det handler om hva du gjør med det. 

Alt er ens eget valg og ens eget ansvar for å følge opp seg selv. Alt en gjør får også ringvirkninger, i form av gode eller dårlige ettervirkninger. En SKAL lære, men en velger selv hvor lenge skolen skal vare før en kan nyte gode relasjoner i alle aspekt av livet. Tenk så fantastisk det hadde vært om en kunne lagt EN puslespill bit en og annen gang! Det kan du også, men du må ønske det selv ved å tørre å sette ned foten for hvordan du vil ha livet ditt. 

Begynn i dag, aksjoner i morgen. 

Definisjonen på hva styrke er, er det kun du som velger.

 

Leonora <3

 

«Våg å være ærlig

våg å være fri

våg å føle det du gjør

si det du vil si.

Kanskje de som holder munn

er reddere enn deg?

Der hvor alt er gått i lås

må noen åpne vei.

Våg å være sårbar

ingen er av stein.

Våg å vise hvor du står,

stå på egne bein.

Sterk er den som ser seg om

og velger veien selv.

Kanskje de som gjør deg vondt

er svakest likevel?»

25.11.2017

Ufortjent kjærlighet? 

 

Mange av oss setter spørsmålstegn til hvorfor vi godtok så mye som vi gjorde, uten helt å komme til bunns i hvorfor. Vi ser at de behandlet oss dårlig, og vi anerkjenner det også med å ta bort aksepteringen og tillatelsen til at de kan behandle oss slik igjen. Men har en da sett hele bildet for spørsmålet som vi stiller oss? 

Vi hører om de som ikke klarer å forstå hvorfor de ble så lurt, fordi de ble oppvokst i trygge rammer som små og derav ikke har den påvirkningen som andre av oss har erfart med å få det inn med barneskjeen. 

Jeg har erfart voksne mennesker som skryter den ene forelderen opp av dage, mens de opplevde at den andre forelderen hadde store problem når det kom til å møte en forståelse de trengte som barn. Men når en graver litt mer på bunnen så kommer det ofte flere ting frem, som faktisk får de til å tenke annerledes om sin egen barndom. En klarer ofte ikke å vedkjenne seg sannheten så en går tilbake i samme spor med å heie frem den ene forelderen, av den enkle grunn at de ikke ser ting en har blitt utsatt for. Eller kanskje ikke ønsker å se for de tviholder på den forelderen som kanskje er hakket bedre enn den andre. For mange føles det skamfullt å erkjenne hvordan ting virkelig har vært, så en unngår ofte det som faktisk kan være med på å heale en selv videre. Mulig er «det» en medvirkende årsak for noen av oss, til at en går inn i det ene dårlige forholdet etter det andre. Fordi en lever på illusjoner og ønsket om å bare bli elsket. 

Jeg møtte forleden ei jente i midten av tyveårene. Jeg kjente henne ikke, men jeg hadde snakket med henne et par ganger. Ene dagen som jeg traff på henne, så hadde hun bursdag. Vennene ønsket å gjøre litt stas på henne og de ba derfor alle som var til stede om å bli med på en bursdagssang. Med den gode intensjonen vi hadde, så håpet vi selvfølgelig på at hun ville sette stor pris på det. Selv om vi såg at hun gjemte hodet mellom fingrene og faktisk gråt, så sang vi videre. Vi tenkte som de fleste sikkert ville trodd, at hun bare ble rørt av sangen vår. Jenta fikk litt senere et spørsmål om hun hadde fått bursdagsgaver og hun konstaterte at hun hadde fått et par øredobber den morgenen. Så koselig da, svarte en henne. Svaret hun gav, kom overraskende på den som svarte henne og jeg kunne ikke annet enn å kjenne meg igjen i henne. «Nei, det var det ikke for jeg hater at noen skal gjøre noe for MEG!» Sa hun. Hun fortalte videre at ingen fikk tillatelse til å gi henne noe til verken bursdag eller jul. Hun forklarte at hun synes det var ubehagelig at andre måtte tenke på henne. 

Mens jeg satt der og hørte på henne, så kjente jeg på klumpen i halsen, og tanken slo meg: «Hvorfor skulle denne jenta som var så strålende vakker og som eide en karisma mange ville misunt henne, føle seg så lite betydningsfull? Hvorfor skulle hun føle det ubehagelig at noen tenkte på henne? 

Da jeg selv var barn så husker jeg hvor lei meg jeg ble hver eneste 17 mai. Når julen nærmet seg og julestemningen kom over de fleste, da lukket jeg meg og jeg ble deprimert. Jeg grudde meg til slike dager og den gangen så skjønte jeg ikke hvorfor, men i dag har jeg en helt annen forståelse. Jeg hatet at alle skulle smile de dagene, når de ikke kunne smile like mye andre dager. For meg så ble det satt opp en fasade og jeg taklet det med å bli deprimert og ved å lukke meg. Det var ikke før i voksen alder jeg begynte å sette pris på at noen gav meg noe. Jeg ble selvfølgelig glad for gaver jeg fikk før jeg ble voksen, men likevel låg den samme ubehagelige følelsen som denne jenta beskrev for meg, til bunns i meg også. 

Som voksen ser jeg at dette er traumer, men som jeg aldri hadde noen forutsetning for å skjønne den gangen. Med tanke på denne jenta så kan det hende jeg har bommet fullstendig, men hvorfor kjente jeg meg selv igjen i henne da? 

Å gi noe gjør en med å gi av seg selv, og ikke ved å gi ting som faktisk ikke har noen som helst betydning når en ser det hele bildet. Når du møter et barn eller en voksen som ikke ser ut til å sette pris på det de får eller i det hele tatt det du gjør for de, så vil jeg at du skal ta til deg det jeg ønsker å formidle med dette innlegget. 

 

«Hvordan kan et barn lære seg å være takknemlig for det de får, når du som forelder ikke har lært de hva kjærlighet er? «Forteller du ditt barn at du er glad i de hver dag? Gir du de en klem og viser de det med handlinger uten lommebok? Eller gjemmer du deg bak unnskyldningen om at du ikke ble oppdratt slik selv og derfor bare klarer å vise de det på din egen måte? Hører du egentlig hva som blir sagt med den setningen? Jeg må elske deg på min måte? 

Om du får barn til verden så har du ei plikt som forelder, og den aller største plikten er å gi de kjærlighet! Det finnes ingen unnskyldninger for å la være å si til barnet ditt at du er glad i han eller henne. Heller ikke å gjemme deg bak unnskyldninger om at du ikke er en klemmer. 

Som voksen så tror jeg at det var en medvirkende årsak til hvorfor jeg havnet i så mange dårlige forhold, for jeg hørte det bare fra den ene forelderen som sjelden var til stede. Jeg kan ikke forstå at en som forelder ikke skal klare å si til sitt eget barn at de er elsket. Jeg kan med hånden på hjertet fortelle at jeg har fått høre «jeg bryr meg om dere» to ganger i løpet av livet mitt. 

Jeg kan ikke akseptere at foreldre som har den holdningen, kan mene at de eier retten til å oppdra et barn. Omsorgssvikt kommer i mange former, og dette er den største. Hvem har gitt deg retten til å si til ditt barn at du bare kan elske de på din måte? For det er nettopp det du sier når du som forelder kan få utav deg noe sånt. Din plikt som forelder er å elske barna på deres måte, deres premisser og i deres arena. Ikke DIN men deres! 

 

Og til dere barn som føler det slik:

«Du skal ikke være nødt til å gå rundt å måtte spørre om å bli elsket. Det er en rett du fikk den dagen du ble til»

 

Leonora <3

 

18.11.2017

Forkledd vold 

 

Selv om jeg virkelig lever nå uten psykopatens nedbrytende tilstedeværelse., så er det flere ting som gir meg en aha opplevelse. Det gjør så godt å forstå spillet hans, men likevel så gir det meg en skamfølelse på at jeg burde skjønt hvor gal han virkelig er. Etterhvert som en fungerer igjen, så er det flere situasjoner jeg virkelig skjønner betydningen av nå, enn hva jeg gjorde da jeg stod midt oppe i det. Da var jeg bare forvirret over alle hans utbrudd og hele hans væremåte mot meg og andre. 

Det slo meg da jeg las en artikkel om at en overgriper skjuler volden ved å si «det var jo bare på tull!» 

Jeg husker så godt hvor mange ganger han slo så hardt han kunne mot meg. Når jeg tok igjen så tente det noe i han slik at han fikk «lekeslåss» enda mer. Jeg måtte skjønne at om han var en virkelig overgriper så ville ikke overgriperen slå mildt og skånsomt, så det måtte virkeliggjøres ifølge han. Jeg var blå flere ganger og spesielt på armene og bena. Han lo når han skjønte hvor vondt jeg fikk og fortalte meg hvor håpløst jeg selv slo. Jeg ville ikke ha noe å stille opp med om en overgriper ville overrumple meg, og det var hans unnskyldning for å slå meg «på tull» videre. Om det hadde stoppet der så kunne en kanskje sett for seg at han snakket sant, men det stoppet ikke med meg. Han gjorde det samme mot sin egen sønn. Mine barn og hans datter lot han slippe billig unna, og det var vel kanskje derfor jeg ikke skjønte helt hva det var jeg sto oppe i da. 

Jeg husker at jeg sa til han at han kunne ikke slå så hardt mot sin egen sønn, selv om det var for å lære han grep som kunne være nyttig. Han var den voksne og måtte derfor være mildere når han «lekeslåss.» Han irettesatte meg og sa at han ønsket ikke å få pyser til barn, og at han måtte forberede sønnen på det virkelige liv. Sønnen fikk vondt flere ganger, men han gråt sjelden. Han tok seg bare til armene etter slagene. Han selv fikk ei mine,  et ansiktsutrykk som jeg ser nå i ettertid var en form for håning av sønnen fordi han fremdeles var sterkere enn han. Det var som om det tente noe i han når han fikk «lekeslåss» eller utkonkurrere sønnen, meg eller andre med et spill eller en konkurranse. 

Når vi var på et tivoli en gang og vi gikk inn i en attraksjon der en skulle skyte på spøkelsene som kom imot oss, så havnet jeg ved et under på første plass. Jeg var jo så redd, så jeg skjøt i vilden sky. Det samme gjorde de andre som var sammen med oss så de endte høyt oppe på listen de også. Han var ikke med på listen over beste skyttere og det gjorde sikkert noe med han siden han hadde bestått jegerprøven og hadde skrytt til meg over hvor flink han var til å skyte. «Det var noe galt med pistolen min!» Klaget han når vi kom oss ut fra attraksjonen. Jeg trodde med en gang at han tullet, men han var dønn seriøs. Vi hadde vunnet over han fordi det var noe galt med pistolen hans! Han gav seg ikke med det heller og jeg husker hvor overrasket vi var over at han var en så dårlig taper. 

Om det gjaldt andre spill, som han sjelden spilte sammen med meg og barna, så var det ikke snakk om å la noen vinne over han. Han var en ener i hans egne øyne og en som kunne alt bedre enn alle andre. Uansett hva det var, så kunne han best. Idag når jeg ser på huset mitt og ser de få tingene han orket å hjelpe meg med, så kan jeg ikke annet enn å riste på hodet over hvor dum jeg var som trodde på han. For så mange feil på det lille han gjorde, gjort av en som påstår han kan alt er ganske så sjokkerende. 

Men feilene skal få være der enda, som en stor påminnelse om at jeg faktisk var så heldig å slippe fri.

 

«Your silence is their greatest weapon»

 

Leonora <3

 

 

14.11.2017

Karusellens runddans og apelek

 

Vi som har erfart mennesker med personlighetsforstyrrelser  i nære relasjoner,  vet hva vi snakker om når det kommer til illusjoner. 

Alt hva vi levde i og hvordan vi såg ting var en del av den illusjonen. 

Jeg har lagt merke til hvor mange flere opplevelser og situasjoner som er bygd på det samme. Slike ting vi møter på hver eneste dag. 

En går med en illusjon om at andre ser en, og at de forstår situasjoner du har vært i og aksepterer deg som menneske. «Legger» du faktisk merke til småting rundt deg eller er det bare slik at du lever i din egen lille illusjonsboble? 

 

Si at du f.eks har to pølsemakere ved siden av deg. Du kjenner begge, men alt du tenker på er pølser. Du er sulten og trenger mat i magen! Du regner ut hvor mange kronestykker du har i lommen og når du har regnet ut antallet så velger du den av de som det er billigst å handle med. Når du har kjøpt pølsen så legger pølsemakeren som du ikke kjøpte pølse med merke til at du har vært hos konkurrenten. Han smiler til deg men det blekner så fort du har gått forbi. Du er blottet fra alt annet rundt deg enn den pølsen, for du tenker kun mat. Du aner ikke at det er noen som har noe imot din avgjørelse på en så enkel ting som en pølse. Pølsemakeren du kjøpte pølse fra har fått mer cash i kassa og føler uungåelig noe hovmod ovenfor den andre pølsemakeren fordi du valgte han. Den andre pølsemakeren tapte penger og føler derfor litt på irritasjon og misunnelse. Dette er en situasjon du derimot glemmer ganske fort. Men bør en glemme alt rundt seg med å lukke øynene og bare gi faen? Det kan bli en dyrekjøpt erfaring som har gått fra bagateller som en pølse til noe helt annet.

Se for deg en hvilken som helst situasjon du kan havne i, der det alltid er en negativ part og en positiv. Når det kommer til grupperinger i hvilken som helst arena i livet ditt, så finnes det alltid noen som hevder seg og de som trekker seg mer tilbake. Skal en lære seg hvordan en kan unngå den negative parten da må en åpne seg mer ved å lytte og med å observere. 

Når en går på tivoli så smiler en lykkelig om en er så heldig å vinne en bamse. Folk applauderer og gir deg nesten en high five fordi du vant. Du selv blir enda mer gira over å prøve lykken igjen, og bang! Lykken står deg bi og du vinner bamse nr to. Hvem hadde trodd at du kunne vinne en til? Du legger merke til at med bamse nr to så applauderer ikke alle som gjorde det første gangen, og du ser at den som gir deg bamsen heller ikke er så glad som da han gav deg den første bamsen. Vinner du en tredje gang, så kan jeg garantere at de som gir deg den tredje bamsen mest sannsynlig ønsker at du går. Du har fått med deg at det nå er enda mindre applaudering enn de to gangene tidligere og du legger merke til noen målende blikk. Din mening om hva glede betyr for DEG, trenger ikke å bety noe som helst for andre. Men du velger heller å tro på denne illusjonen, enten fordi du ikke ser hva som virkelig er rundt deg eller fordi du rett og slett har sluttet med å bry deg om hva andre mener. 

 

Forestill deg nå at du går på tivoli «hver» dag. Hver eneste gang du er der så vinner du like mye. Den applausen du fikk møte de første dagene har nå gått over i verbale utrykk. 

 

Etter noen måneder så er de dritlei av å se noen som har så stor vinner lykke. Hvorfor ikke meg? Hører du bak ryggen din.

 

Etter et halvår så har baksnakkingen gitt seg og det er nå enda flere som ønsker å si ting til deg, men de gir deg de nå direkte og verbalt. «Hvorfor er du her egentlig? Du kan jo la noen andre få prøve å vinne noe også!» Roper de. Nå er det ikke bare dritt at du vinner, men nå er det også din feil at andre mennesker ikke har vinnerlykke. 

 

Etter sju måneder så ser de at det ikke hjelper å snakke til deg med å holde deg unna, så nå er det ikke bare verbale ord og utrykk du får slengt fra flere. «Det går jo for svarten ikke ann å få deg til å høre engang, når de har fortalt deg det så mange ganger at DU er skyld i andre sin ulykke!» Nå går de fysisk til verks. De slår deg for å holde deg unna.

 

Etter noen uker borte så inviterer de deg til tivoliet igjen. Det var jo litt action når du var der likevel! Du blir usikker på om du skal føle glede når du vinner bamsen nok en gang. Med slengbemerkningene deres så tør du ikke prøve deg på en bamse til, så du tar den ene du vant under armen og går. Mens du går så blir du spent ben på. Du kaver deg opp, plukker bamsen med deg og går hjem.

 

Neste dag så ringer det på døren din. Da kommer det en mann med en bamse til deg. Han sier at han savner å se deg på tivoliet og at han ønsker at du skal komme tilbake. Det var jo snilt, tenker du. Kanskje de angrer på hvordan de har oppført seg?

 

Dagen etter går du tilbake. Når du vinner bamsen så står det ei du kjenner godt som tar den fra deg. Du går derfor skuffet hjem igjen uten bamsen.

 

Samme kveld står damen som tok fra deg bamsen på døren din og sier at hun angrer seg. Hun visste ikke hva som gikk av henne og hun ønsker å gjøre det godt igjen! Hun lover bot og bedring om du bare kommer tilbake til tivoliet. 

 

Du går på tivoliet igjen. Du er ved godt mot selv om du er spent i hele kroppen. Du håper likevel hun mener det denne gangen, for nå begynner du å bli sliten og sliter med å finne tilbake igjen til den samme gleden du hadde før da du gikk på tivoli. 

Denne gangen kommer du ikke hjem. 

 

Hvor ofte skal du gå inn i den samme rund dansen med kun et håp om at ting kanskje bedrer seg? Stopp karusellen og gå av, og skap deg et liv som du fortjener. En dag kan det faktisk være for sent!

«Se» på mennesker rundt deg, hvordan de virkelig er når det går bra for deg. «Hør» hva folk sier til deg. Går de tilbake på lovnader eller sier de en ting og med handling gjør noe annet? Slutt å bagatelliser at andres ord egentlig ikke betyr så mye, for når alt kommer til alt så betyr lovnader en hel del. Det forteller ganske mye om karakteren i et menneske og det du fremover vil få erfare videre fra det mennesket.

Lever du i en illusjon eller er ting slik du «virkelig» ser de? 

 

Leonora <3

 

12.11.2017

Følg din egen vei.

 

I mange år så tok jeg meg selv flere ganger i å ta til meg andres meninger på hvem jeg var. Jeg ble lei meg for at andre hadde slike tanker og jeg gikk inn i meg selv og vridde på alt som tilhørte meg, av både meninger og følelser. Så mange bekymringer over min egen eksistens fordi noen alltid skulle mene noe om en og hvorfor jeg handlet slik jeg gjorde. Bekymringer som jeg burde lagt fra meg med det samme, fordi det andre mener definerer ikke meg som menneske.

 

Jeg ser Idag at med min tvil som menneske så var jeg et lett offer for folk med personlighetsforstyrrelser. Jeg ser at selv om jeg utad viste meg sterk, så var jeg svak når det kom til «hvem jeg var». Jeg har tålt mye, og har fått påtvunget mye vondt, så slik sett har jeg alltid vært sterk. Men uansett hvor bra jeg håndterte situasjoner som krevdes av meg, så var jeg likevel så utrygg på meg selv fordi andre fikk tillatelse til å definere meg. 

Alt fra hvordan jeg skjærte brød, til hvordan jeg gikk kledd i butikker, og hvordan jeg i det hele tatt snakket. Alt var definert av mennesker som ikke ville meg vel. 

Forvirringen over å gå fra å være drømmekvinnen, til å bli den hora som de   mente at jeg var. Venner som jeg naivt nok trodde var der for meg, men som var av samme typen som de jeg valgte som kjærester.  Familien på farssiden som tråkket over oss barna selv da vår far levde, med å late som om vi ikke eksisterte. En egoisme som videre skulle tråkke på oss ved å prøve å frata oss arven da vår uteblitte farmor døde. Manipulerende og selvopptatte mennesker som utad virket så gode og snille. Mange skuffelser, «trodde» jeg. 

 

Når en kommer opp i flere situasjoner der folk viser hvor lite verdi du har som menneske, så er det ikke rart at en begynner å tvile på egen eksistens. Når en da møter på noen, så blir en bare takknemlig fordi noen klarer å elske en. Når en hører hvor vanskelig en er, så setter en heller ikke så mye tvil rundt det lenger. Vi blir opphengt i at det må være noe galt med oss siden så mange tråkker på oss. Dermed går en aldri utav tiltrekningen en har til slike ødeleggende mennesker. 

Folk er så opptatt av at en skal lære å ta imot kritikk, at en skal følge alle normer for hvordan en skal være som forelder, barn, venn, kjærest og kollega. Til en viss grad er det bra å lære seg andre måter å gjøre ting på, men ikke når en mister sin egen stemme og sine egne verdier opp i det hele. Om noen pålegger en det, da vet en hvem en har med å gjøre. Jeg mener ikke at kritikk bare er usunt, langt ifra!  Vi må bare lære oss å gi ros i samme grad som vi kritiserer. 

Jeg var flere år alene for å prøve å finne meg selv. Jeg visste at jeg ønsket å snu på hvem jeg tiltrakk meg og som kun ble opptatt av å forandre på meg. Sjokket var derfor stort når jeg fant ut at jeg gikk inn i det samme nok en gang, og det til og med i en som var mye værre enn de andre. Det tok meg nesten fire år før jeg gikk, men Idag vet jeg at jeg trengte de fire årene med han. Ja du hørte riktig, jeg trengte de fire årene med ødeleggelser for å finne meg selv.  

Jeg var så langt nede til slutt at jeg ikke skjønte hvor ulykkelig jeg var. Jeg hadde gjennomgått så mange overgrep fra andre før jeg møtte han, som jeg aldri hadde bearbeidet slik jeg trodde at jeg hadde. Når angrepene hans startet så var jeg derfor i en nummen tilstand som gjorde meg handlingslammet. Den psykiske mishandlingen ble brutal. Den fysiske som han utførte ovenfor meg og hans egen sønn, klarte han å overbevise meg om at det ikke var meningen. Heller ikke da han voldtok meg klarte jeg å definere det som overgrep. Jeg satte ingen stopper for han når han gikk videre heller med å fortsette å ødelegge meg. Jeg tillot selv om jeg med ord protesterte. 

Først når jeg gikk så fikk jeg kraftige reaksjoner på hans overgrep. Flere tiltalls reaksjoner på panikkanfall og angst. Alle årene, ikke bare med han men det som jeg hadde gjennomgått med andre kom opp for fullt. Jeg var på bunnen.

 

Samtidig som jeg var på bunnen så følte jeg også en enorm lettelse. 

Jeg måtte lære meg å kle meg igjen, at det var greit å kle meg slik som jeg ønsket. 

Jeg måtte lære meg å snakke igjen, men med min egen stemme. Jeg måtte lære meg å gå inn i en hverdag uten å høre kritikk. Jeg måtte lære meg at jeg faktisk kunne gi meg selv tillatelse til at jeg kunne tilbringe tid med venner og familie igjen. Ingen dårlig samvittighet, bare tillatelse til å være «bare meg».

De årene som jeg var alene før jeg møtte han, der jeg skulle lære meg å ikke tillate. De fikk jeg endelig!

 

Til tross for at han prøvde å ødelegge meg, så gjorde han meg faktisk sterkere. Terskelen for hva jeg tillater fra både venner og kjærest er minimal. Jeg kutter tvert jeg ser uærlighet, falskhet og jeg sier det til de også før jeg sletter de fra livet mitt. Etter alle årene kan jeg føle igjen. Jeg kan være meg og jeg elsker «meg selv» mer og mer. Jeg digger den dama som jeg ser i speilet hver morgen. Den dama som er en av de sterkeste jeg kjenner. Den dama som til syvende og sist sto opp for seg selv. 

 

Finn frem til hvem du er, og vit at det du gjør er det ingen andre som gjør. La aldri andre definere hvem du er, og vit at du handler rett utifra hvem DU er. Lag din egne grenser og fortell folk som behandler deg dårlig at de ikke har din tillatelse. Den unike deg er så undervurdert! 

 

«Elsk deg selv for alt du har vært, og for alt du kommer til å bli» 

 

Leonora <3

 

 

05.11.2017

Fakeness

 

Tidlig i forholdet så var jeg opptatt av det overnaturlige. Jeg har alltid likt å lese om horoskop og jeg hadde både dyrekort, tarotkort og jeg studerte det kinesiske horoskopet. Jeg husker at jeg spådde han og at jeg fortalte om meg selv utifra eget horoskop. Han begynte selv å lese om  horoskopet i avisen hver eneste dag, for han skjønte hvor glad jeg ble av at han gav det jeg likte så godt et forsøk. Men etterhvert så la jeg det bort, for han endte plutselig opp med å hate alt som jeg likte av det overnaturlige. Det hadde med «djevelens verk» å gjøre, som han kalte det. Dette husker jeg at jeg tenkte mye på, og jeg skjønte ikke da hvor rart det egentlig var at noen skulle vise så kraftig interesse for en ting som jeg likte, for så å miste totalinteressen med å få det bort. 

Når jeg tenker tilbake så fikk han allerede da en viss kontroll over meg, uten at jeg var klar over det. Nettopp på grunn av at alt jeg fortalte om meg selv utifra horoskopet, så lagret han informasjonen om meg. Ikke slik normale par gjør, men på en slik måte at han senere ville vite akkurat hvor han hadde meg. Jeg har alltid vært åpen av natur og jeg har aldri skjønt at ved å være så åpen, så gir jeg tillatelse til at noen kan bruke det mot meg. 

I sitt eget hode hadde han en checkliste og de to siste årene trodde han at han kjente meg for den jeg var. Han satte seg opp ei mening om hva jeg mente om ting, så det hjalp til slutt ikke hva jeg forklarte, for han kjente meg, sa han. Den lille biten som var igjen av «meg» til slutt, den ble aldri hørt eller forstått. For han visste hva jeg tenkte før jeg i det hele tatt fikk protestert. At det var feil spilte ingen rolle, for han hadde manus klar i sitt eget hode på hvordan jeg skulle reagere, hva jeg skulle si og hvordan jeg skulle si det. Iallfall trodde han det. 

Det som har slått meg etter forholdet med han, er at jeg har gått åpenlyst inn i samme fellen med de som jeg har møtt hele livet. Dette kan være venner, bekjente eller andre som en tror en har felles interesser med. Flere situasjoner og observasjoner av folk som jeg kjenner har gått mer i roten på meg nå enn tidligere. Jeg ser mer nå enn hva jeg gjorde før, for de konstante varsellampene er på hele tiden. Før overså jeg dårlig magefølelse, i tillegg til handlinger som ble gjort av de som jeg kjenner og bekjente av meg.

«En skal stole på magefølelsen» er noe jeg nå konstant følger og den slår sjelden feil. 

Da jeg gikk, så var det regelrett på instinkt jeg tok opp samtalen. Min eneste agenda bak det, var at han fikk erfare selv hvordan han snakket til meg.  Jeg husker at jeg tenkte «dette makter jeg ikke mer» og tok opp telefonen og slo nummeret til moren min med en enkel beskjed «Nå reiser jeg hjem!» Jeg ønsket ikke lenger å være i dette ødeleggende og selvutslettende forholdet. Likevel så prøvde jeg å få ei avslutning som ble bra både for barna og oss, men manuset hans på hva jeg endte opp med å gjøre, feilet for første gang. Jeg visste at dette var dødfødt, og at det var på tide å gå hver vår vei, uansett hva han ville overtale meg med denne gangen. Selv da han testet meg når jeg holdt på å pakke, så var jeg ikke til å rikke i min avgjørelse. Han gikk fra å være hard og myk på samme tid og jo mer bestemt jeg var, jo mer hard ble han. «4 år bortkastet», husker jeg at jeg sa, der hans svar var at han hadde hatt problemer med å være nær meg det siste året. Han hadde nærmest spydd, hånet han meg. Grunnen til at han trykket på mobilen like før han fortalte det, gikk opp for meg noen måneder etter at jeg gikk. Han visste at jeg hadde tatt opptak av han, så for han ble det viktig å vise andre at det faktisk ikke var jeg som ønsket å gå, men han. Han iscenesatte derfor sitt eget manus, siden jeg ikke såg meg villig til å være den statisten han påla meg til å være lenger. 

 

Slik er det nå med andre jeg har kjent ei stund, eller som jeg blir kjent med. 

Jeg velger selv hvem jeg ønsker skal være en del av mitt liv, og det er slettes ikke en håndfull slik jeg hadde «før» forholdet med han. 

Idag «ser» jeg hvem som er «mine» venner. Hvem som stiller opp for meg med handlinger og er den de utgir seg for å være. Jeg tror ikke lenger på at fordi en er «venner» så er en skånet for at de viser en annen side av seg selv så fort de går ut døren min. For alle har ikke gode intensjoner, verken av de jeg har kjent ei stund eller andre som jeg er bekjent med. 

 

I alle fornedrelser som jeg erfarte i forholdet med han, så gikk likevel fornedringer over til styrke på en god del felt i livet mitt. For i dag ser jeg hvem som holder hånden min stødig gjennom alle mine avgjørelser og gir respekt til hvem jeg er og hvem som ikke gir det. 

Jeg kaster ikke lenger fra meg alt for personer som jeg får en dårlig magefølelse av. Jeg sletter de fra livet mitt og ser de som den fremmede de virkelig er. Å vite hvem som er ens venner har i bunn og grunn ikke med alder å gjøre, det har med erfaringer en gjør seg og at en følger hva som føles riktig. En trenger ikke å dele seg opp for noen som helst i livet, for det er ingen hemmelighet at det misbruket en har blitt utsatt for tar tid og krefter fra en til tider. En trenger tid til å forstå at noen er så ond som en har opplevd de og en trenger tid til å heales. Men de dagene der kreftene er tilbake igjen, da bør en bruke de godt. Å bruke de dagene på mennesker som jeg vet er der for meg og ikke er der for deres egen vinning. Jeg tror på at i enhver situasjon så skal en lære noe, og når det kommer til noen mennesker som jeg tidligere har hatt eller har rundt meg så har dette lært meg noe viktig; 

 

«Its the same amount of work too be fake, as it is too be honest»

 

Leonora <3

 

 

 

 

 

03.11.2017

Å kunne stå imot aper.

 

Som frivillig så bruker en mye tid på å hjelpe andre. En hjelper ikke bare andre men en hjelper seg selv også, for det er ingen tvil om at det er livslange arr en uvillig har fått påført og at råd fra folk i samme situasjon kan hjelpe i en slik situasjon. 

Da vi startet opp for noen år siden, så var en engasjert og såg bare ting slik de var. Har en blitt utsatt, så forstår vi hverandre. Vi støtter hverandre og vi beskytter hverandre. Selv om en bærer med seg samme livsfilosofien Idag når det kommer til engasjemangt, så bærer en den på en annen måte likevel. For vet vi egentlig nok om andre til å kunne gjenkjenne oss i de? Vet vi at alt de sier stemmer og at «de» ikke er den som vi bør passe oss for?  For psykopaten er det ofte at offerrrollen blir brukt for å oppnå selvhevdelse og for å kunne få empati fra andre. De lever for den på samme måte som de elsker å tråkke andre mennesker ned. Som at en person eller flere oppnår noe, eller kanskje har sagt ifra om ting som ikke er greit. Som oftest bruker psykopaten andre for å si fra, mens de selv gjemmer seg når konflikten pågår. Iallfall om det de har prøvd selv har vært fånyttes. De har da oppnådd det de ønsket, ved å så tvil om den eller de som de har en skjult agenda mot. Som oftest går det videre til enda flere, slik at de med ett har en hær av aper som følger lydig etter. Aper kommer ikke bare som venner av exen, familieære forhold eller en annen nær relasjon, de oppstår gjerne der en minst venter å se de. I støttegrupper eller på generelle nettsider om temaet, der en ser alle som tvillinger på selvopplevde historier, blir det vanskelig å tro at den typen kan oppdages.

Vi er flere som jobber for samme mål, med å opplyse og å hjelpe andre. Vi som har opplevd slike relasjoner trenger det, for det den ene ikke opplyser om får vi som innspill med andre som jobber for opplysning. 

Likevel ser en noen ganger at det er noen som setter tvil om andre som jobber for det samme. Dette forundrer meg. Uansett hvor en er i livet og hvor langt en har kommet, så vil det alltid være noen som setter andre i tvil. Slik er mennesket, for mange er mest opptatt for å si det rett ut «redde si ega ræv.» Dette ser en i jobbsammenhenger, på skolene og ellers. Om en forestiller seg en skoleklasse, så er det en enorm selvhevdelse der allerede. Når elevene kjemper om å være den tøffeste og peneste, så fortsetter vi foreldre med den samme selvhevdelsen gjennom barna. Kall det gjerne ubevisst, men vi kjemper om hvem av barna som er snillest, får høyest karakterer osv. En selvhevdelse som gir en status eller «ikke» status. Det samme ser en i barnehagen. En får et tap og vinn samfunn, for ofte går det på foreldrene om barna er høylytte og bråkete. Mens de som har de stille barna ofte får anerkjennelse fordi de har barn som hører etter. Ofte kan det stille barnet og den som er mest høylytt slite i lik grad, eller så er foreldrene likestilte i foreldrerollen. Men dette ser vi ikke, for vi er så opphengt i meninger om andre.   

I våre relasjoner så har vi erfart aper som er ødeleggende og som gjør alt for å ramme den som jobbet for psykopaten.

Om en som opplyser og om en som medmenneske skal møte folk med en slik selvhevdelse, ved å tro de, så går en på trynet før eller senere. En kan opplyse og rope så høyt en bare vil og orker om ape tendenser som vi har erfart i våre relasjoner. Men i ordet «aper» så ser en faktisk at i det dagligdagse så er en kanskje ikke hakket bedre selv heller.

Aper oppstår fordi en gir tillatelse til at et dårlig menneske får makt til å hevde seg over de, og den sirkelen ser visst ut som den er mer vanskelig å bryte enn hva en selv hevder. Å tro på et menneske som sår tvil, gjennomskuer vi ikke nødvendigvis alltid. Jeg savner tøffe folk som går utenom den normale normen, som betrakter og ser ting på sin «egen» måte og ikke nødvendigvis hører på andre.

Når en jobber for et mål med opplysning, så bør en klare å stå imot slike aper også. Om ikke har målet ingen mening.

 

Leonora <3

 

30.10.2017

Barna og skjerming.

 

Vi får stadige henvendelser på hva en skal gjøre med barna som sliter med sinne og et følelsesspekter som de ikke helt klarer å kontrollere. 

Vi blir veiledet av fagfolk som forteller oss hva som er løsningen. Dette kommer gjerne fra fagfolk som ikke har noe som helst begrep om hva det vi si for barn og foreldre som lever i dette kaoset. De gjemmer det bak konflikt og at vi foreldre bare må samarbeide bedre. 

At en som forelder skal være nødt til å sitte i samme rom som den som tråkker på oss, det er et overgrep i seg selv. Vi som har vært i slike relasjoner gjenopplever traumer som har blitt påført oss, og vi er fullstendig klar over at måten de sitter på ovenfor fagpersoner er et skuespill som avsluttes så fort vi begge går ut døren. I det skjulte fortsetter trakasseringen, mens en blir tvunget til å stå i det i fare for å bli sett på som en forelder som ikke samarbeider. Derav er det ikke bare overgrep fra psykopaten selv, men fra fagpersoner som unnskylder det med konflikt. Noe som igjen får store konsekvenser for barna. 

Forestill deg at en blir voldtatt, sjikanert, jugd om og blir fremstilt som lite samarbeidsvillig på toppen av det hele. Mange av oss «har» blitt voldtatt. Noen slått, men den psykiske trakasseringen har vi alle blitt utsatt for. Og det stopper ikke selv om vi avslutter parforholdet. Det eskalerer og blir værre enn noengang! Forestill deg da at du skal sitte ovenfor en som har gitt deg slike arr og som du må samarbeide med og gi tillatelse til at de utsetter barna for videre. Forestill deg hatet de bygger i barna og Forestill deg da hvor mye en som «offer» skal makte å stå i. 

 

Vi blir alle lært opp til at vi skal skjerme barna, men hva er skjerming? For fagpersoner har det gått sport i å leke «ta den ring og la den vandre.» Skjerming fra psykisk manipulerende og skjult vold eksisterer ikke når en snakker om å stoppe videre overgrep. Iallfall er det få fagpersoner som kan yte denne hjelpen, og som i det hele tatt forstår! 

Når barna svinger i hele følelsesspekteret over både sinne, tårer og forvirring, så forteller det oss som foreldre at noe er galt. 

Flere psykopater klarer ikke å sette seg inn i at barna deres sliter med følelser, og ofte legger de det frem for fagpersoner som at de har aldri observert noe galt. I tillegg legger de til grunn at barna kanskje sliter litt ekstra når de er hos den andre forelderen, og kommer opp med påstander om at de har jo vært psykisk ustabile og er vanskelige å samarbeide med.  Mulig klarer de å få mer ild på bålet også, for den som blir utsatt for stadige påkjenninger «kan» virke ustabil for fagpersoner i måten de fremtrer på. Noe som er langt fra sannheten, de er bare så innmari sliten av å stå i kampen de gjennomgår hver eneste dag. Kampen de kjemper for å overleve traumene de har blitt utsatt for og som de må være vitne til at barna gjennomgår videre.

Jeg tror ikke lenger på at skjerming er veien å gå. For hvem hjelper det om en ufarliggjør påvirkninger eller episoder som barna ikke vet hvordan de skal takle? Det snakkes om åpenhet og spesielt ved selvmordstanker så hjelper det å snakke. Ved å skjerme så knebler vi barna våre fra å fortelle. Vi sier det er greit det de går gjennom om vi forsetter å la de stå i det samme og bare skjermer. Vi sender de til misbruk hver eneste gang, med en viten om at hvis vi ikke samarbeider så vil vi bli sett på som konfliktskapende og manipulerende. Vi står i fare for å miste barna våre om vi stopper opp for misbruket. 

Vi har et ansvar som foreldre og når noe ikke er bra for barna våre, så skal en ikke utsette de for det heller.  Dere som fagpersoner har også et ansvar, å lytte til oss og barna våre. Ikke legg alt under konflikt, men se det for hva det er! Jeg håper en dag dere vil forstå virkeligheten vår, med hvor skadelig det er for både oss og barna å stå i slike relasjoner videre. Å gjemme det bak ordet konflikt skåner ikke barna våre, det rammer de bare desto mer! 

Å skjerme barna og unnskylde den syke forelderen har også samme virkning. 

Vi savner nytenkning på dette feltet og ikke en fasit som til stadighet feiler.

 

Leonora <3

29.10.2017

Marry me, marry me not.

 

Jeg har personlig aldri trodd på ekteskapet. For meg så skiller par seg for lett og jeg har aldri trodd på at et stykke papir gjør noe mer for kjærligheten enn om en bare er kjærester. Dette fortalte jeg til han når han tidlig begynte å snakke om at vi skulle gifte oss. De første to årene holdt han det gående, helt til jeg begynte å smatte på ideen selv. Hvem var vel jeg som kunne nekte han jeg elsket å inngå ekteskapet når det var så viktig for han? 

Han traff meg to uker etter at den forferdelige ex konen hans flyttet ut. Iallfall fortalte han meg hvor forferdelig hun hadde vært og fremdeles var. Han hadde levd i et kjærlighetsløst ekteskap der hun var utro med blant annet bestekompisen hans, og jeg kunne ikke annet enn å synes synd i han. Jeg gjorde alt i min makt for at han ikke skulle tro at jeg skjulte noe for han, så jeg fortalte han hvem jeg snakket med hver eneste dag slik at han kunne føle tillit igjen. Når han traff meg så skjønte han virkelig hva kjærlighet var og han fortalte at han aldri hadde giftet seg med henne om det ikke var fordi hun ble gravid. Han måtte gjøre det som var rett ovenfor henne, fortalte han meg. Han var separert fra henne og siden ingen hadde skrevet under på skilsmissepapirene, så sto han fremdeles som separert nesten to år etter bruddet. Han kunne ikke skjønne hvorfor i all verden ex konen som hadde spurt han om underskriften før, ikke hadde gjort noe med det. Han selv hadde regelrett glemt av hele greia, for mer viktig var ikke ekteskapet med henne. Han fortalte at han trodde at hun ikke ønsket å skille seg likevel. I ettertid så ser jeg hvor høy på seg selv han ble av å tenke at hun ikke ønsket å skille seg fra han slik han påstod. Han derimot var fast bestemt! Han hadde funnet sin store kjærlighet i meg. Etterhvert hadde han mast på henne om å få papirene som de skulle underskrive, men hun var visst så glemsk og mistet de så han måtte anskaffe papirene på nytt. Iallfall klaget han over det til meg. Da de først ble offisielt skilt, så kunne han ikke vente med å fortelle meg om det. Han fortalte at han hadde gjort det for meg og han kunne ikke vente med å endelig gifte seg med meg. 

Når han skjønte at jeg etterhvert som han maste slik vurderte å gifte meg med han, og hadde gitt slipp på mine synspunkter når det kom til giftermål, da ble tonen en helt annen. Nå måtte vi vente til jeg flyttet inn hos han. Så det endte opp med å bli mye mas om at han kunne ikke vente til vi bodde sammen og DA kunne vi gifte oss. Jeg fortalte at for meg var det nok at vi forlovet oss, og jeg spøkte litt med det. Men jeg fikk klar beskjed om at skulle han forlove seg så skulle han gifte seg kort tid etter,  og ikke vente slik jeg ønsket. At jeg fikk en diamantring av han til jul burde jeg derimot være glad for, for han kunne ikke falle seg inn å kjøpe noe sånt til ex konen hans alle årene de var gift. Han fortalte at han skulle være den som jeg skulle være lengst sammen med, og han tok det som en utfordring å utkonkurrere mine andre exer. Han stilte også spørsmål til hvilke andre utfordringer han kunne gjøre når målet var nådd, samtidig som han gledet seg til vi skulle tilbringe livet sammen. «Dreamteam» kalte han oss og han skulle ønske for alt i verden at jeg var moren til barna hans slik at han slapp å forholde seg til den forferdelige egoistiske ex konen. Hun var kun opptatt av å loppe han for penger og materielle goder han så fint hadde tilbudt henne når hun flyttet.

Etter to år så reiste vi på kjærlighetsferie. Når vi så et gift par på stranden, så ble han helt i hundre og ville ta bilde av meg i bikini med brudeparet i bakgrunnen på bryggen. Han fortalte hvor vakker jeg var,  når jeg selv synes jeg så ut som en hval i hvit bikini. Hver eneste dag hadde han med seg en sekser på stranden og samme dag vi såg brudeparet så klaget jeg på hvorfor han måtte drikke så mye, og ikke ble med ut i vannet sammen med meg. Han måtte da få kose seg han også når han hadde fri, måtte jeg skjønne! Når vi gikk og var på vei mot hotellrommet, så pekte han ut mot bryggen og skulle absolutt få meg til å snu meg for å se på brudeparet igjen. «Det der kunne vært deg en dag, om du hadde klart å oppføre deg, lo han hånlig.

Jeg husker hvor stum jeg ble av kommentaren hans og jeg kunne ikke skjønne hva det var jeg hadde gjort galt som fikk han til å reagere slik. Men jeg avfeide det med at jeg sikkert hadde maset for mye på han. Han ble jo så sliten av solen, det hadde han fortalt meg mange ganger og jeg hadde jo nylig småkjeftet på han når det kom til alkoholforbruket hans. Jeg ønsket å være slik han ønsket, men uansett hva jeg gjorde og ikke gjorde så ble det galt likevel. 

Når han skjønte at jeg trengte tid før jeg flyttet sammen med han, så dabbet interessen av. Så ble det anklager på at jeg ikke brydde meg, så elsket han meg overalt igjen. I ettertid så ser jeg hvor hardt han prøvde å manipulere meg til å flytte, og hvor hardt jeg kjempet imot. Selv om jeg elsket den jeg trodde han var, så skjønte jeg nok at noe skurret med forholdet vårt. Jeg hadde lyst til å flytte sammen med han, men det var som om noe holdt meg igjen. Jeg husker hvor mange ganger han påpekte at det var jeg som var problemet, at jeg ikke brydde meg nok. Ikke respekterte han, ikke satte han i første rekke som jeg gjorde med jobben min eller barna mine. Selv om jeg ba sjefen min om å få jobbe mindre, så ble han aldri fornøyd. Helt til han fant det for godt å elske meg igjen.

Hvordan jeg klarte å holde ut sammen med han, har jeg spurt meg selv om mange ganger. Alle løgnene han foret meg med, flere år i en illusjon. Jeg var bare en skygge av meg selv da jeg valgte å gå.

 

De fleste med slike personlighetsforstyrrelser snakker om giftermål veldig fort, men hos flere så dabber også interessen av om de klarer å oppnå det de har satt seg fore. For de handler det kun om å vinne et trofé og å nå de målene de har satt seg, noe som er langt fra kjærlighet mellom to mennesker. Jeg er ikke i tvil om at han er ute av stand til å klare å elske, for det han kalte kjærlighet var ikke noe annet enn psykisk terror. Jeg hadde selvsagt dager da jeg følte meg elsket av han og følte at vi var ett, for de første to årene delte vi fine øyeblikk også,  til tross for alt han utsatte meg for. Men jeg har innsett at det hele var en illusjon, en hverdag der han jobbet hardt med å undertrykke meg som menneske. Idag kan jeg ikke være noe annet enn takknemlig for at jeg forble ugift, for et liv med han hadde jeg aldri overlevd. Han klarte å overbevise meg med mye. At jeg ble overvåket av satellitter, alle andre løgner han foret meg med og at han presset mine grenser til det ytterste. Men at jeg holdt igjen flyttingen, forteller meg at jeg til syvende og sist var den sterkeste av oss likevel. 

 

Leonora <3

27.10.2017

«Destroy»

 

Andreas hadde rukket å bli tolv år før han ikke lenger maktet å stå imot farens manipulerende adferd. Opp gjennom årene hadde han blitt fortalt av både faren og farmoren hvordan moren hans var. De sa aldri rett ut hva de mente om henne, men ordene ble forkledd i tvil og forvrenging av hvordan det egentlig var. 

De første årene hadde han gjennomskuet de, og han gikk i forsvar av moren som han såg som den trygge basen han hadde i livet. Han hadde prøvd å fortalt moren hva de sa om henne når han var på besøk hos de. Han sa det rett ut da farmoren sto foran han og moren, da hun kjørte han hjem etter samvær. Men farmoren innrømte aldri hvordan hun hadde stått ovenfor han med sladder om moren, så han gav opp.

At han var tynn hang ikke sammen med at moren ikke laget mat, slik faren og farmoren påstod. Han visste at hun sto med kasserollene hver dag og kokte sammen både to og tre middager for å få han til å spise slik at vekten skulle gå opp. Han ble mobbet på skolen og hadde ikke en eneste venn der. Faren kunne ikke skjønne hvorfor moren klaget slik over både mobbing og at han var venneløs. At han ble innkalt til møter var bortkastet tid, for borte hos han hadde han jo en kompis. Borte hos han var alt bra. Borte hos han var alt perfekt. At moren søkte de inn på en plass der de kunne observere hvor vanskelig sønnen hadde det, kunne faren og farmoren umulig forstå. Heller ikke at moren fikk støtte i hennes observasjoner.  Men de hadde en fordel, for farens søskenbarn jobbet i barnevernet og etter endt opphold så nektet de å hjelpe med oppfølgingen som ble tilrådd. Moren som hadde kjempet i flere år og som endelig hadde fått håp om hjelp, det ble revet like fort bort fra henne med det samme de kom hjem. Andreas visste at moren var den han sprang hjem til når alt ble uutholdelig på skolen. Moren var også den som kom ned i friminuttet for å se om han hadde det bra. Om han sto alene igjen. Moren var den som hentet han når han gråt ut sin fortvilelse over at han ikke orket mer. Moren var den han kunne snakke med. 

Når det var ting han ble fortvilet over borte hos far, så holdt han ut. Iallfall helt til han kom hjem. Da brølte han og ble sint på moren fordi hun ikke forstod hvordan det var å være der. Hvor glemt han følte seg, hvor lei seg han ble av å overhøre hvordan de snakket om moren. Selv om moren prøvde å fortelle faren hvordan sønnen hadde det når han kom hjem, så trodde ikke faren på henne. Alt hadde jo gått så bra mente han, så alt hun påstod ble derfor sett på som løgner hun la på sønnen. Andreas visste at moren bare refererte til det han selv hadde bedt henne om å si, men han tørte ikke å fortelle faren det selv. Det var så mye lettere å la moren si ifra, selv om hun måtte ta skylden. Han prøvde men han klarte ikke å si noe når faren spurte.  Skuffelser hadde han hatt nok av, og han ønsket ikke å skuffe faren.

 

Flere år senere så forandret på en måte alt seg. Selv om han ikke ønsket det, så ble han mer og mer sint på moren. Faren hadde fortalt han hvor gøy de kom til å få det om han var mer hos han. Og han var fullstendig enig med sønnen når det kom til de dumme reglene moren hadde. At han ikke fikk spille 24/7 var helt uhørt, og hva hun tenkte med som kunne finne på å ta fra han spillkonsollene når han ropte hore til henne var bare altfor strengt. Slik kunne «han» aldri finne på å straffe sønnen, fortalte faren han. 

Når moren gav opp, ba hun sønnen pakke kofferten. Hun handlet ikke helt riktig da hun ba han om å reise, men hun visste at om hun ikke gjorde noe så ville forholdet mellom henne og sønnen bli fullstendig ødelagt. At hun skulle se på at sønnen skulle bli mer ødelagt ved å ta det valget, var en avgjørelse hun alltid kom til å angre. En avgjørelse som skulle bli skjebnesvanger for både sønnen og henne selv.

Hver eneste gang moren ringte farmoren for å snakke med sønnen, så fikk hun beskjed av farmoren om at han ikke ønsket å prate med henne. Farmoren prøvde, forklarte hun moren, med løfte om at det sikkert gikk seg til. Sønnen forandret adferd og hatet mot moren vokste. Faren var sjelden hjemme, men han fulgte opp sønnen med å ringe han. Andreas fikk sin egen leilighet når han var tretten og at han utforsket rusmidler var ikke noe faren eller farmoren var bekymret for. Jo mer moren prøvde å følge han opp gjennom andre, jo mer sint ble de. Og desto mer vokste hatet i Andreas. Han ble fremlagt en usannhet om at moren plaget de unødvendig og de fremla morens bekymringer som at hun hadde gått til anmeldelser av sin egen sønn. At det var løgn spilte ingen rolle, for moren måtte for enhver pris holdes unna. Faren ville jo bare fortsette å leve livet sitt slik han ønsket, fortalte han henne, med å være borte halve året.

Som en spiker i kisten så sendte farmorens søster inn en anmeldelse. De ønsket å melde henne for vold. De overbeviste Andreas om at dette måtte gjøres, og manipuleringen nådde et klimaks. Oppdrag fullført. 

Over et år med angst, sykmeldinger og bekymring fulgte moren. Selvtilliten hennes nådde bunnen. Tanker om at de andre barna ville få det bedre uten henne begynte å overta, men hun visste at hun måtte prøve å leve igjen for barna som var igjen. Hun trosset angst og skjeve blikk som møtte henne, selv om hun visste at stempelet som hun ble gitt henne aldri ville forsvinne helt. Når hun gråt, så gjorde hun det alene. 

Når moren prøvde å be om hjelp til Andreas,  så fikk hun beskjed av barnevernet at han kunne ikke tvinges. Barnevernsdama hadde snakket lite med sønnen selv, men skolen ville følge opp fortalte hun. At faren hadde fått uttallige bekymringsmeldinger fra både skole og forebyggende var aldri noe som ble tatt tak i. En prat med far og at han var hjemme noen måneder var det som skulle til mente de. 

Volden hun ble anklaget for spurte de om moren ønsket å ta i konfliktrådet, men faren gav klar beskjed til moren om at han nektet å stille. 

Når beskjeden kom et og et halvt år etter anklagen skjønte hun hvorfor. Faren hadde lagt ti skritt foran henne hele veien, for han visste at ved å nekte å stille så ville saken gå tilbake igjen til politiet. Et nytt forsøk for å ta henne. Et planlagt angrep over tid som han visste ville ramme henne på nytt. Et han var sikker på at hun aldri kom til å klare. 

 

Hver dag sitter det fortvilte foreldre som lurer på hvordan de skal klare å overleve den konstante trakasseringen de blir utsatt for. Hver eneste dag! Barn som lever i et slikt miljø blir uansett ødelagt, enten ved at de gir opp, eller at de begynner å tenke likt som overgriperen. Det er en overlevelsestaktikk som de blir opplært til, og som systemet sjelden fanger opp. Det er et reellt helseproblem som er i desperat nød for profesjonell hjelp, men som uteblir i altfor mange tilfeller. Det er livet til mange av oss..for oss som orker å stå i det fremdeles.

 

«En ondskap slutter aldri å slå. Den lever av å undertrykke, skade og ødelegge. En ondskap få vet eksisterer. Den lever nært oss og den slutter aldri før den har klart oppdraget. En ondskap så farlig og brutal, forkledd som Messias selv»

 

Leonora <3

 

 

 

 

 

 

M

26.10.2017

Blindebukk

 

Det er skremmende hvor mange i rettssystemet og andre etater som barnevern som blir lurt til å tro på den psykopatiske forelderen. 

Når en går utav forholdet, så er en som oftest så sliten av alt en har tillat av behandling. De fleste utvikler Ptsd og må jobbe med flere traumer enn hva andre mennesker kan klare å begripe at en har overlevd. Andre igjen våkner med en aha opplevelse etter at de har gått og har ikke forstått overgrepene en ble utsatt for, for de var så skjulte at en rett og slett ikke forstod det før i ettertid. I noen saker så skjønner en det ikke før det har gått år med skjult tillintetgjørelse. Den evinnelige langsommelige ødeleggelsen av deg som menneske. 

Hva er fysisk og psykisk vold? Hva legges i det begrepet som alle sier så fint at de skal jobbe imot for å få stoppe? 

Det som forundrer meg er at den manipulerte volden ikke blir tatt med i samme slengen. Hvem har ansvar for at den blir fulgt opp? Politi, barnevern, rettssystemet? 

Hvem har ansvaret for gjennomskuelse av den forelderen som utfører stadige voldspåkjenninger? 

 

I dag får en høre av barnevernet selv at de er kurset i å oppdage manipulasjon. At de evner å se hvem av foreldrene det er som utfører dette. I så mange saker som jeg har fulgt, deriblant min egen, så må jeg si at det skorter på kompetansen etater har. Både barnevern, politi og rettsinstanser «evner» ikke å avsløre, noe som kan få katastrofale følger.  

Om det har gått så langt at barn selv tør og vil fortelle, så har vi ofte sett at etater eller rettssystem vrir det til at barna likevel har blitt manipulert av den friske forelderen til å si sannheten. Som i deres øyne nå blir en usannhet, og med overlegg så legger de ansvaret over på barnet og kaller de løgnere og fjerner de i mange tilfeller fra den friske forelderen. 

Derimot når manipulasjonen har gått såpass langt at barna begynner å snakke for den manipulerende forelderen, da blir de hørt. Da er rettssystem, barnevern og politietat med på å ødelegge det eneste som faktisk har prøvd å tale barnas sak-den «friske» forelderen. Den som blir utsatt for manipulasjonen blir ikke lenger rammet bare av tidligere partner, men han/ho blir med ett angrepet fra både det manipulerende barnet og et helt system.

 

Som «offer» for slike så handler det meste om den pågående skjulte, ødeleggende og manipulerende volden som få vil snakke om. Volden som skyver den friske forelderen utav barnet sitt liv med etater som støtte. Volden som gjør en fengslet med Ptsd og påtvungede traumer videre.

Dette er omsorgssvikt satt i system utført av systemet selv, som utfører den videre gjennom den manipulerende forelderen. 

Jeg vil til og med gå så langt med å si at dette er drap satt i praksis. For daglig begås det selvmord som følge av at flere ikke maktet å stå i kampen lenger med å prøve å rope ut sannheten. Daglig begås det overgrep som det offentlige selv har et ansvar for å stoppe. 

Daglig ropes det ut om at de skal stoppe volden, når de ikke aner hvor mange liv som har gått tapt allerede som følge av at de ikke tror oss eller evner å avsløre. Daglig begraves et av barna våre som også ble ødelagt av de samme som ikke klarte..

 

Når en skal snakke om vold, så vær snill å snakk om «hele» spekteret av hva vold er, ikke bare den normale «malen» dere alle følger.

 

 

 

Leonora <3

 

 

 

24.10.2017

Kunsten å glede seg over andre.

 

En vet at en/ei med slike personlighetsforstyrrelser ikke makter å la seg true i ei stilling, eller å få kritikk over jobben en gjør. De klarer alltid å sno seg unna på en slik måte som gjør de uangripelige. De fortsetter som oftest i samme stil, med manglende evne til å forstå eller imøtekomme andre som de er i samspill med. De velger seg ut hvem det er som de legger for elsk og velger også fort ut hvem de legger for hat. Glorifisering er alltid gjenkjennbare tegn som de lever av for å få fortsette å være beundret. Vil det da si at de alltid operer slik? 

Det som slår meg når det kommer til gjenkjennelse, er den manglende gleden de viser ved andre sine prestasjoner. Jeg blir ofte sittende og reflektere over hvem som er i stand til å glede seg over andre. Hvem som klarer å vise en genuin interesse over hva andre får til, og hvem som er førstemann i rekken på å hevde seg selv. Jeg håper at jeg en dag klarer å gjennomskue alle typer, men jeg lærer likevel noe nytt hver eneste dag. 

På den ene siden har en de som som er med på glorifiseringen av andre, men på den andre siden er det de som sjelden klarer å like det andre gjør. Hva er forskjellen?

Opp gjennom livet har jeg møtt begge typer Den som skryter uhemmet slik at en nesten blir pinlig berørt, og den som sitter stille og betrakter. For meg er de ett, og jeg skal fortelle deg hvorfor. 

 

Når en som skryter uhemmet av deg som person og hva du har fått til, går inn i en modus som de selv ønsker å være i-blir opplevelsen av å bli skrytt slik av, en ganske pinlig affære. Det spiller nesten ingen rolle hva en sier eller gjør, for en får hele tiden en slags «heltestatus» av de som glorifiserer. 

 

En som aldri klarer å vise glede ovenfor andre sitter ofte å betrakter og den glorifiseringen blir ofte byttet ut med en etterhvert mer gjenkjennelig misunnelse. Men samtidig ligger det samme til grunn, «en ønsker å være den som klarer å oppnå ting».

 

Det finnes derfor ikke forskjeller på hva som er målet men «hvordan» de går frem for å nå målet. Å sole seg i andres glans. 

Handlemåten blir derfor lik. «Om du på noen som helst måte går imot slike personer, da vil begge typene handle likt med å angripe».

For den ene typen har du gått fra glorifisering ned til enemy.

Den tause typen slår til når en minst aner det, med mål om å så tvil og med mål om å ta over for det andre har gjennomført og prestert. 

Derav forskjellige teknikker men de jobber mot samme mål. 

 

Vi snakker om de gjenkjennbare og det som en ikke klarer helt å sette fingeren på. 

En skal ikke gå rundt å mistro andre hele tiden, og legge de i bås over personlighetsforstyrrelser, men en viss skepsis bør en likevel ha.

Jeg bruker å si til mine nærmeste at de skal følge magefølelsen når det kommer til alt, for den har som oftest rett. Klarer en det, så kan en selv trekke seg litt mer tilbake og unngå begge typene til en viss grad. Det vil ikke dermed si at du ikke skal være deg selv, men at du holder litt avstand til mennesker som ikke er bra for deg.

For oss som har møtt slike, blir en gjerne redd for å møte flere med slike karakterer og det er det som det bør være fokus på, å skåne seg selv. 

Der har du et ansvar for å kunne heales skikkelig i prosessen og for at du skal komme deg utav det en gang for alle. 

 

«Everything has a price. The price, however, isn't always money»

 

Leonora <3

 

 

19.10.2017

Gribbekultur og utmattelse.

 

Jeg vil snakke med dere om økonomi. 

Når en ser på hvordan de operer, så er det ganske mange av oss som sitter i gjeld etter å ha vært i forhold med de. 

De har ingen begrep om hva økonomi er, så en ender ofte opp med å være den som bidrar mest. De klarer ikke å styre enkle ting, og med en så stor selvhevdelse som de har så blir en nærmest ruinert når en går utav forholdet. Det materialistiske betyr mye for de, for det gangner deres eget selvbilde.

Noen av oss har gått inni den fellen med å la de styre økonomien, og det er i bunn og grunn ikke noe rart-for en har tillit til den en elsker. Dette er en av de banebrytende tingene en bør gjøre før en går. Å sikre sin egen økonomi ved å få egen inntekt og sparepenger over på egen konto i eget navn. Dette er noe en bør gjøre uavhengig av om det er et forhold med en slik person eller med en som vil oss vel. Aldri bland penger og forhold uansett, for det er særdeles viktig å sikre seg selv og barna i første omgang! 

Jeg som har vært i flere slike forhold, ser en utmattelse når det kommer til økonomi spørsmålet. Og når en går fra det ene dårlige forholdet til det neste, så kommer en ikke utav det før en selv sier stopp. 

 

De første månedene betalte jeg for alt. Både når det kom til røyk og når det kom til mat, en hamburger på bensinstasjonen eller noe vi skulle gjøre. Det var ytterst få ganger han betalte for noe, og etterhvert ble jeg nødt til å si ifra. Jeg hadde på det tidspunktet mye mindre enn han hadde i inntekt, men jeg fikk penger utenom som skulle dekke mitt barns kosthold og sykdom. Av den grunn mente han at jeg hadde mye mer enn hva jeg påstod. Uansett hvor mange ganger jeg prøvde å forklare han at jeg gikk i minus av det jeg fikk av penger til det jeg la ut, så skjønte han det ikke. 

Etterhvert dukket det også opp flere ting. Vi hadde hver vår bil, men siden han kjørte så mye mer enn hva jeg gjorde, så prøvde han å overbevise meg om at jeg skulle betale det det kostet han å eie en bil. At jeg hadde en gammel bil og han en ny spilte ingen rolle. Verdien på bilen hans gikk så mye ned forklarte han. Dette klaget han mye på når han på samme tid sa at jeg var verdt hver km han kjørte for å komme til meg. Han hadde eid en eldre bil tidlig i forholdet, før han anskaffet seg de to nyeste modellene. Jeg fant ut sent i forholdet at motoren på den eldre hadde gått og dermed gikk ned i verdi med 100.000 i tap ved innbytte. Det var nok også derfor han stod slik på for at jeg skulle dekke det tapet, for i hans øyne var det nok sikkert min feil det også. 

Når vi var sammen med barna, så brukte han sjelden noen penger på de. Det var ikke før skolen klaget  på at barna var skitne og gikk i altfor små og dårlige klær, han gikk til innkjøp av noe nytt. Da var han alltid blakk, til tross for høy inntekt, så mastercard ble flittig brukt. Hver eneste gang han hadde betalt ned på kortet, så økte det kjapt til 50.000 igjen. På seg selv så spanderte han de dyreste klærne. 

Det var så mye merkelig som jeg ikke såg da, men som jeg likevel reagerte slik på. 

Julestrømper måtte jeg mase meg til at han var med og spanderte på sammen med meg, men aldri uten protester. Så jeg gav aldri opp hvor mye jeg virkelig brukte, bare for å unngå mest mulig styr. Påskeegg kjøpte jeg til alle sammen-også til han, men han gjorde aldri noe forsøk på å gjøre noe for verken meg eller barna.  Om ting ikke ble slik han ønsket, så ble det som oftest krangling. Om barna hans ønsket seg lunsj penger til en aktivitet de skulle være med på hele dagen, da måtte jeg mase meg til at barna hans fikk penger. Ofte brukte han å spørre meg om jeg hadde en 100 lapp løst så han slapp å betale for det selv. 

Når vi var på restaurant så kunne han også si åpenlyst til kelneren at han skulle betale for maten fordi han var slik en gentleman, men etterpå så hvisket han til meg «du vipser over du!» 

Det var sjelden han kjøpte mer enn et stk pålegg når vi var hjemme hos han, og ofte «glemte» han å handle slik at jeg måtte ta den biten. Etterhvert ble jeg mer og mer irritert over dette og påpekte derfor at han skulle bidra han også, selv om det som oftest var jeg som betalte mest. Flere ganger hadde ikke barna brød når vi var hjemme hos han og om vi spiste for mye, så kjøpte han sjelden inn mer. Han klaget på at vi spiste så mye som tre-fire skiver til frokost.  Hjemme hos meg klaget han alltid, selv om jeg hadde en haug med pålegg. I tillegg forventet han også at jeg lagde frokost til han. Jeg kom til slutt frem til at han aldri kom til å bli fornøyd uansett hvor hardt jeg prøvde. 

Jeg kan enda huske hvor sint han ble den gangen han ville ha en ti kroners burger. Han bestilte til seg selv og «gullbarnet» hans før de satte seg ned med den, uten å spørre om jeg var sulten eller i det hele tatt for å spørre om jeg ville kjøpe meg en selv. Jeg kjøpte en til meg selv og fikk de til å pakke ned burgere til resten av barna, hans egen og mine, som ventet på oss hjemme. Han klaget så fort han såg at e hadde kjøpt meg en femti kroners burger, selv om jeg betalte for den selv. Jeg måtte jo forstå at kroppen min ikke hadde godt av så mye mat. Men at jeg kunne finne på å kjøpe burgere til barna var det han klikket mest  for. Han reiste seg fort, forsvant illsint nedi senter garasjen mens han bannet høyt og ropte på gullbarnet.

Det var ganger han var snill også og ble spandabel, men de var ytterst sjeldne. Det er kun «en gang han virkelig var det, når jeg ser tilbake igjen på forholdet. Når han gav meg en gave til bursdag eller når han kjøpte meg noe til jul, da gikk han og skrøt av seg selv lenge etterpå- hvor snill han hadde vært med meg og jeg måtte fortelle hvor glad jeg var hver eneste gang. Om ikke var jeg utakknemlig. Når gaver de kjøper blir til en farsott av selvskryt, da mister gaven sin betydning. For det er jo i bunn og grunn tanken vi ønsker å frembringe når vi gir noen en gave. Å se smilet og hvor glad andre blir. Dette evner de ikke, for de er mer opptatt av å få  kjenne på den evige takknemligheten vi blir bedt om å gi de. 

Når han kom hit siste julen, så prøvde han seg med å si at han hadde skrevet på mitt navn på julegavene til barna hans. Han visste at jeg hadde flere å kjøpe til og da kunne han unngå å betale for «mine.» De siste to årene gav han aldri noe til min eldste sønn. Jeg begynte da å gjennomskue han, så jeg sa at han fikk gjøre som han ville men at jeg ikke var enig med han. Det endte opp med at han gikk med på å betale kr. 2000,- Det skulle dekke både gaver innad i familien og til mat i julen. Han skulle jobbe en dag eller to i julen, og da jeg ba om pengene vi til slutt ble enig om, da fikk jeg en Helsikes kjeft fordi jeg var frekk nok til å be han om de. Han hadde tenkt at han skulle betale de etter nyttår forklarte han, men han forventet likevel at jeg og barna skulle kjøre nedover. At jeg hadde lite penger igjen etter julen var min egen feil kjeftet han. Da jeg sa til han at jeg ble lei meg fordi vi ikke skulle feire nyttåret sammen, vipset han over pengene med klar beskjed på vipps melding om at det ikke betydde at jeg trengte å komme nedover, for nå hadde han ikke råd til å ha oss der likevel. Jeg vipset de derfor fort tilbake og ønsket han et fint nyttår. Når han ringte fra fest da rakettene slo salutt, for å fortelle meg hvor høyt han savnet meg og for å ønske meg et godt nyttår, var det første gangen jeg virkelig var glad for å ikke være sammen med han.

Når en har vært sammen med noen som det er en kamp med hver eneste gang en ønsker å gi noe til barna, da påvirker det en på en slik måte at en skaper en smug kultur.

Jeg husker hvor ofte jeg kjøpte ting til barna i skjul, selv om det var med mine egne penger. Men han gav meg en ekstrem dårlig skamfølelse om jeg så mye som tenkte på å ville overraske de med noe. Barna klarte seg med det de hadde, de trengte ikke mer mente han. Han var rett og slett sjokkert over at jeg kunne kjøpe så mye klær til mine, og samtidig klaget han over at det var h&m klær. At han kjøpte fra samme butikk til sine barn de få gangene de fikk noe, ble aldri nevnt. Det var aldri noen glede fra han når barna selv røpte hva jeg hadde gitt de. Og selv om han kjøpte få ting til egne barn, så var det likevel den ene gangen han kjøpte iPad til de etter et spleiselag med moren til barna og moren hans. Ovenfor barna mine så brifet han om hvor mye bedre merke hans barn hadde. Slik var det også med bilen min. Han lærte ungene våre opp til å flire av det «vraket jeg hadde og viste samtidig stolt frem sin egen som det rent store som en bare måtte ha. Hadde andre bedre bil enn han, så fant han alltid noe å klage på.

 

Mange av oss som har vært i slike forhold, har blitt lurt og fått frastjålet både penger og annet. 

På det siste så vet jeg at han hadde rotet til økonomien, med tanke på regningene som jeg fant da han var på jobb. Jeg vet også at han ser seg om etter noen som vil flytte sammen med han og som vil dele på utgiftene. Dette klaget han over mange ganger til meg. Jeg vet at alle normale mennesker som er i et forhold kan tenke slik. At en gleder seg til å tilbringe livet med de. Men jeg vet også at tilnærmingen hans med å finne seg noen, aldri vil være noe normalt over. For jeg vet hvor inderlig feil han tenker når det kommer til fordeling. Han går foran alt, og så lenge han har det bra så holder han seg «I skinnet» med å oppføre seg tåelig. Om han har funnet seg ei eller ikke, så håper jeg inderlig at hun er tøff nok til å se signalene før han voldtar henne både mentalt og økonomisk. 

 

Et annet viktig spekter som er viktig å ta opp, er at en selv kan gå inn i en modus som gjør en så lammet at en ikke orker å ta tak i egne problemer.

Med slike personer så strever en på alle plan, og når en da slipper fri så går en inn i en sjokk modus der kroppen våkner litt etter litt. I den sjokk modusen så klarer en ikke å fokusere på annet enn å la seg heale. Sin egen økonomi og alt en bør gjøre av papir arbeid har en ikke energi til. Der ligger det en del skam har jeg merket. Vi må bli kvitt den skammen, for hvem er vel i stand til å betale regninger når en har stått i krigssonen så lenge? 

Mange er nummen veldig lenge, og det er forståelig. Men om nummenheten ikke går over, så søk hjelp. De har gjeldsrådgivning på alle nav kontor. De vil hjelpe deg slik at du kan begynne på nytt igjen. Noen ganger må en betale ting over tid, mens andre ganger har det gått så langt som til at gjeldsordning er eneste utvei. Dette hjelper nav deg med. Om du har det slik, da ber jeg deg om at du legger skammen ifra deg, finn noen som forstår og fortell de hvordan du sliter. 

Det skylder du deg selv <3

 

Leonora

19.10.2017

12.10.2017

«Så sterk du er» 

 

-er ord som alltid har holdt meg oppe. Jeg har klamret meg til de ordene og følt at de har hatt så stor betydning for meg. Ord som har vært med på å vise meg hvor mye jeg har klart å stå i. Jeg vokser i ordklangen av de og jeg kjenner en styrke ved å bare høre de.

Holder ut alt jeg klarer og smiler fordi jeg lever trygt, uten noen som fordømmer og som tar fra meg selvet. For hver dag så vokser jeg meg større og røsten min blir mer kraftfull. «Aldri mer!» roper det inni meg hver eneste dag jeg våkner. «Aldri mer skal jeg godta og glemme hvem jeg er!» 

 

Så kommer dagene der jeg ikke klarer å la den store og sterke meg holde kontrollen. 

Da kommer angsten, tårene og pustebesværene.

Flashbackene, hodepinen og den ellers fysiske smerten overrumpler meg helt ut av det blå. 

Det kan være nok å bare se på en som sykler på gaten, for det relaterer til hans sport som han drev med. Jeg blir fysisk kvalm og må ta meg sammen for å ikke gå i panikk om jeg ser likheter med han i syklisten. 

Å se samme bil, ja til og med den han eide før han gikk til innkjøp av den nye gjør meg kvalm. Jeg puster først ut når jeg ser bilen har et annet merke, eller når jeg ser en fremmed mann sitte der han brukte å sitte i førersetet. Først da slapper jeg av. 

Om en mann småkjefter på konen sin over en middag på butikken, det får piggene mine til å våkne. Alt blir i beredskap og jeg får lyst til å springe bort til denne kvinnen og be henne om å holde seg unna, advare henne om at hun kommer til å ødelegge flere år av livet sitt og...men jeg tar meg sammen før jeg lar panikken få ta helt overhånd. Jeg lander, inni meg-selv om jeg blir kaos. Som om en storm plutselig tar tak i meg innenfra og vil ha meg til å gi opp..svakhet i armer og ben, kaldsvetting..som om jeg løper i motvind og ikke får trekt pusten skikkelig..alt er rolig, men jeg «er kaos! Jeg står stille, men alt jeg «føler er kaos..jeg lander likevel..trekker pusten dypt, får ikke trukket den skikkelig ned..men jeg puster likevel. Øver meg! Prøver å huske hvordan det var; fire pust inn, seks ut. Eller var det omvendt? Tankene flommer over og jeg merker at jeg snubler i ordene, får de ikke ut slik jeg skal. Glemmer ord midt oppe i ei setning..de enkleste ord..hva sa jeg? Spør jeg den som står foran meg. Blir påminnet og snubler i ordene videre..men jeg glemmer plutselig hva jeg skulle fortelle..herregud, hva skjer? Hva skulle jeg si? Puster seks pust ut og fire inn. Eller var det omvendt? Klarer ikke å huske, roe ned, tenke. 

Jeg merker at tårene siler..klarer ikke å stoppe de..får lyst til å rope ut, men jeg må bare roe pusten..vet jeg klarer det om jeg bare «ROER MEG NED!»  Men jo mer jeg prøver, jo mer feiler jeg. 

 Den som står foran meg snakker til meg..hun forteller og jeg snakker. Gråten kommer ut for fullt mens jeg snubler i ordene og kjenner at pusten er høy og rask-kjenner at jeg Må roe meg! Hva tenker hun? Hva synes hun om det svake meg som står foran henne? 

Hun lar meg snakke. Lar meg rope ut om hva han har gjort mot meg! Hva han har sagt av de mest skamfulle ting! Hva verdien av meg som menneske var! 

Jeg snakker og forteller..minuttene går..jeg får trøst mens jeg gråter og hun lytter til hva jeg har å si..

 

Etter timer med prating merker jeg at pusten er normal. Tårene har stoppet. Jeg er «meg selv» igjen fordi hun lyttet. Til store, sterke og svake meg!

 

Hun lyttet når jeg trengte det som mest..

 

Å være der for noen som har gjennomgått misbruk og fornedrelse i slike relasjoner, er så viktig for de som sliter. Der angsten overtar for misbrukeren. En trenger ikke alltid å si så mye, men la den som får slike angstanfall få snakke så lenge de ønsker. Vis forståelse for traumene de har vært gjennom slik at de en dag kan takle de bedre. Mange kan ikke forestille seg alle traumer en har vært gjennom. Flere år i fornedrelse, fysiske voldtekter og psykiske. Der en til og med beskyttet misbrukeren og viste andre hvor bra en hadde det. Det falske selvet, illusjonen og overlevelsen. Selvmordstankene som til slutt kom, fordi han tok bort en så stor del av meg, slik at bare skallet var igjen. Ikke engang da skjønte jeg at det var han som fikk meg til å smake på tanker om døden.

Alt i alt så betrakter jeg meg som heldig, fordi jeg har venner som lytter og venner som lar meg gjøre nettopp dette. Venner som har vært gjennom det selv. I det finner jeg styrken min til å orke å kjempe litt lenger med å møte angsten min for fullt. Vær den trygge for noen du også, slik at de finner igjen egenverdien som de ble frarøvet av dette mennesket.

 

«La aldri angsten overvinne deg, men la deg overvinne angsten» 

 

Har jeg nå byttet ut med: 

 

«La aldri han overvinne deg, men la deg overvinne han»

 

Leonora <3

07.10.2017

Må dele et bilde som Anita Sweeney har på bloggen sin. For vi er så santens enig med henne!  Det er det som har fått oss til å komme så langt som vi har kommet Idag <3 «Go and get ANGRY :D

06.10.2017

Manipulasjon

 

En gjør seg refleksjoner når det kommer til å gjenkjenne de. Mange ganger slår det oss hvordan vi kunne la det gå så langt. Selv om de opererer likt når det kommer til ødeleggelser av et menneske, så finnes også de typene der en ikke gjenkjenner de før alt er for sent. 

Det er ingen tvil om at det koster å stå i noe sånt, men hva med ettertiden? Når de har frarøvet deg alt? Stopper det da?

Mange har ei oppfatning om at det bare er damer som driver med samværssabotasje og at det kun er menn som er psykopater. 

Det er så feil som det kan få blitt, for en av oss har fått kjenne på kroppen hvordan det føles når de river bort det kjæreste vi har. Vi har også erfart kvinnelige psykopater. Hva gjør en når hatet i et barn vokser i takt med hans hat mot deg? Når manipuleringen har gått så langt at barnet selv har mistet sin egen stemme som en selv gjorde. Klarer en å stoppe det? 

Det er ingen tvil om at etater bør inneha større kompetanse til å avsløre. Å legge en så ødeleggende væremåte under ordet konflikt» mellom foreldre, er et hån mot alt som vi jobber imot. Nemlig psykisk og fysisk vold. 

 

 

 

 

 

 

Det begynte med små ting før det eskalerte mer.

Når barnet ble deprimert og ønsket å dø i en alder av seks år, og moren fikk akutt time på bup. Far unnskyldte det med at det var en fase og at alle barn kunne komme med slike påstander.

 

Barnet ble mobbet og fungerte ikke sosialt.

Når far ble innkalt til møter av mor, så kunne han ikke forstå hva i all verden han hadde der å gjøre, så han avfeide det kjapt. Når skolen selv ringte, så var tonen en annen. Iallfall fortalte skolen det at han var nå så lett å be. Vi ble fortalt at vi var heldig som hadde en far som brydde seg slik. 

 

Når far overbeviste mor om at fagfolk hadde formulert seg feil om hva han hadde fortalt om henne, når hun fikk papir fra bup der hun søkte om hjelp.

 

Den gangen de ba om å få låne bunaden mormoren hadde gitt barnet forrige 17 mai. Når de hadde dratt den frem ovenfor barnet, så flira de og gikk til innkjøp av noe annet. Han kunne da umulig gå slik kledd! Barnet som hadde vært så stolt av den, kom hjem og ba mor om å få slippe å gå med den flere ganger. 

 

Når barnet fikk frisert håret med den nyinnkjøpte klippemaskinen barnet og mor hadde valgt ut sammen, kom spørsmålet om barnet hadde klippet håret sitt selv? Det var jo både skjevt og anna fortalte de mor, mens barnet sank sammen bak ryggen deres. Klippemaskinen ble byttet ut med frisørtimer.

Alle gangene barnet fortalte at barnet ble lei seg når de snakket stygt om mor, så tok til slutt moren det opp med de. De nektet og sa at barnet snakket usant. Barnet sluttet å åpne seg, også ovenfor mor. 

At barnet ikke skulle få med seg julegavene fra julefeiringen med de, begrunnet de med at mor ikke passet godt nok på tingene til barnet.

Det fine gulvet barnet og mor hadde valgt ut sammen til huset de kjøpte, det skulle iallfall ikke faren ha når han byttet ut gulvet hjemme hos seg selv.

Alle gangene barnet kom hjem etter endt samvær, der barnet selv sa at alt hadde gått bra, men som endte opp i raseri over hvordan mor kunne sende det dit-så fort far hadde kjørt ute av syne. 

Da barnet begynte å kjefte på mor fordi far fortalte barnet hvor teite regler mor hadde. Enda mer kjeft kom da faren ringte mor når barnet hørte på og kjeftet på henne for de dumme reglene hun hadde bestemt.

 

Alle gangene barnet kjeftet på mor fordi barnet ville bo mer hos far. Far hadde fortalt barnet hvor mye han ønsket det. Men når mor spurte far om han kunne ta over omsorgen, så svarte han likevel nei. Han ville ikke gi opp reise jobben sin.

Barnet trodde ikke på mor når hun unnskyldte faren med at barnet ikke kunne flytte til han fordi far ikke «kunne gi opp reise jobben sin.

 

Alle gangene hun ba barnevernet om hjelp, men ikke fikk det. Hun ble heller stemplet som udugelig.

 

Den gangen barnet gav etter, og tvang seg til å si at mor var vanskelig for de dumme reglene hennes. Den gangen ringte barnet barnevernet og sa at han orket ikke mer av de dumme reglene lenger. 

 

Den gangen ba mor barnet pakke kofferten fordi hun selv gav opp.

 

Da begynte barnet med rus.

Da begynte barnet med å stjele.

Da begynte barnet med kriminell adferd.

 

Da reiste faren på jobb og var borte i to måneder..

 

Den gangen familien hans synes mor ble for plagsom med å kontakte forebyggende, da anklaget de henne for vold.

 

Den gangen da de samme ordene hun hadde hørt fra barnevernet, komme ut fra fars familie som jobbet i samme barnevern  hun hadde bedt om hjelp, alle årene barnet slet.

 

Den gangen skjønte hun for første gang hva hun hadde stått i.

 

Den gangen de dømte henne til angst. Den gangen de dømte henne til fornedrelse.

Den gangen de prøvde å få alle til å dømme henne. 

 

Først da skjønte hun.

 

Den gangen var siste gangen hun såg barnet sitt.

 

Etter to år måtte hun underskrive et papir som faren trengte.   

 

Da benyttet hun seg til å legge et ultimatum der. Hun ville skrive under om barnet gikk med på å møte henne.

 

Far nektet barnet å møte og sa til barnet at mor ødela alt.

 

Far prøvde å presse det gjennom, men mor gav ikke opp...det eneste håpet hun hadde..

 

Barnet møtte og begynte å fortelle om livet sitt. Barnet smilte sammen med henne.

En halvtime var alt hun krevde for hennes underskrift. En halvtime med hennes mest dyrebare. 

 

Når halvtimen var over, kom hatet tilbake...<\3

 

01.10.2017

Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Februar 2018
Leonora & Victoria

Leonora & Victoria

47, Oslo

En dag i september for to år siden, møttes to damer med samme historien bak seg. De hadde levd år med narsissister de endelig hadde sluppet unna. Eller hadde de det? Boken om Leonora og Victoria vil vi opplyse om i et innlegg som vil komme utover høsten. Dette er en blogg for kvinner, menn og barn som til stadighet utsettes for dette daglig eller har kommet seg utav det. En kan bli utsatt for det av kjærester, foreldre, kollegaer, venner, søsken osv og det rammer begge kjønn. Det som ofte skjer når en har klart å unnslippe, er at en blir ofte ufrivillig vitne til at barn må gå gjennom det samme som en selv. Hjelpeapparatet svikter, og flere psykiske traumer blir påført. Dette må stoppe! Vi må våkne! Vi må rope ut! Hjelpeapparatet må gjøre ting på en annen måte, for det hjelper ikke for oss å rope ut, for barna å hviske varsku om hjelp, når traumene bare fortsetter. Hvor mange sjeledrap skal vi tillate? Hvor mange selvmord må forekomme før vi får snu dette? Vi ønsker med denne bloggen å bevisstgjøre det vi brenner slik for, å stoppe disse menneskene som går rundt og ødelegger andre mennesker med viten og vilje. Det spiller ingen rolle om en er psykopat, sosiopat, narsissist, udiagnotisert, diagnostisert. For oss vanlige mennesker eksisterer empati og de grunnleggende egenskapene et menneske innehar. Ofte går mønsteret igjen, at en møter nye narsissister ved nye forhold. Derfor bør vi opplyse oss selv, lære å elske den som bør være viktigst i eget liv, seg selv! Om du føler at noe ikke stemmer, så stol på magefølelsen. Ofte har den rett! Det er veldig få som blir diagnostisert, men dette trenger ikke å bety at de ikke er farlige mennesker av den grunn! Prøver en bevisst å skade et annet menneske med ord, slag, falske beskyldninger og alt som har med å tråkke på et annet menneske, så er en til stor fare for andre sin psykiske og fysiske helse. Vi skal jobbe hardt for å få til dette sammen!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker