17.07.2017


Akkurat slik er det!

17.07.2017


 

17.07.2017


 

16.07.2017

Lytteørene 

 

Karl var tretten år på sokkelesten.

Han fylte det i februar, der han husket at han endelig fikk oppmerksomheten som han lengtet slik etter.

 

Gaven han hadde blitt så glad for, den han ønsket seg så sterkt! En IPhone 7, siste utgaven.

 

Moren hadde dårlig råd, så han var glad for at faren endelig tok lytte ørene på, om hva han ønsket seg. Det var ikke noe han var vant til, for som oftest så ikke faren han. Han var mer opptatt av å snakke skit om moren. 

 

Han tok et steg opp, vridde løkken til seg akkurat slik han hadde lært det på speideren i tredje klasse. Han visste akkurat hvordan han skulle knyte den, slik at den ville sitte ordentlig.

 

Han var ferdig med å grine! Alle tårene hadde gått over i avmakt, og han visste at han ikke klarte å påvirke mer. 

Han hadde virkelig prøvd! Fortalt faren det så mange ganger at moren egentlig var okay, men han ville ikke høre! 

Den hora av ei mor dugde ikke til noe som helst, påstod han. Den hora som var hans, som var mammaen hans! 

 

Karl var sliten.

Han var sliten av å stå i det samme etter hvert samvær. Alle ordene som flydde uti rommet der han og faren satt. Den klumpen i magen som instinktivt prøvde å beskytte, den som ikke klarte det mer.

 

Som han ønsket at de kunne dra et par kortspill når han var der, akkurat slik som kompisene hans hadde det med sin far.

 

Moren som ikke ante noe, for en u-helt han var som ikke klarte å beskytte henne mot usannheten faren prøvde å overbevise han om! 

Han feilet henne så innmari!

 

-Hva gjør hora hjemme nå, når du er her hos meg? Spurte faren hver eneste gang han kom med bagen over skulderen.

 

De siste gangene fortalte han ingenting.

Han visste at et' feil ord ville slå tilbake. Et' eneste ord ville få faren til å tråkke på livet han delte med moren. Den hora som egentlig var den snilleste han visste om! Den hora som elsket han og som aldri påstod at minnene hans var feil. Den hora som han måtte reise ifra.

 

Speider leiren hadde lært han godt, knuten var den eneste som var igjen.

 

16.07.2017

Svake mann

 

Han visste ikke hvilket humør hun ville være i når hun kom hjem. 

Han hadde akkurat klappet minstemann en siste gang før han dro inn i drømmeland, fri fra redselen til faren som reiste seg fra sengekanten så fort han hørte dørhåndtaket gå ned.

 

-Hei, hvisket han da blikket hans møtte hennes.

 

Hun så på han, men sa ikke et ord. Bare tok av seg skoene, satte de på linje foran seg inntil veggen og hengte opp ytterjakken på knaggen. 

Hun snøftet noe uforståelig når hun fikk øye på skoen til sønnen deres som ikke sto på rett linje, men gikk forbi han uten en mine og satte seg ned foran Tvn.

 

Han svelget, mens han spurte henne om hun var sulten. 

 

Hun svarte ikke, bare satt og trykte på fjernkontrollen til Tvn.

 

Han gikk inn på kjøkkenet, satte fatet han hadde dandert så fint med steiken han laget tidligere på dagen, inn i mikrobølgeovnen og satte den på tre minutter.

 

Mens han sto der og ventet på at maten skulle varme seg, så falt blikket hans på stativet som sto i rommet ved siden av han. Stativet med klærne hennes som var strøket og hengt fint opp etter matchende farger.

Nå hadde han passet ekstra godt på at det ikke var en eneste rynke på noen av de, som dagen før. Da hun slo han med det varme strykejernet. 

 

Han skvatt av pipelyden som kom fra mikroen. Tok ut fatet med den danderte steiken, grep bestikk fra kjøkkenskuffen, før han satte fatet foran henne.

 

-Jeg har krydret den akkurat slik du liker den, hvisket han og prøvde å dra på seg et smil.

 

Hun sa ingenting. Hun dro bare til seg bestikket, utav hendene hans og begynte å skjære i steiken som lå foran henne. På et fat dandert med potetene for seg selv og gulrøttene lagt til siden så de ikke kom i kontakt med sjyen. 

 

Han trakk seg stille tilbake til kjøkkenet, ventet til han hørte at bestikket traff fatet. Svelget, gikk mot stuen igjen, der han tok fatet med seg slik at han fikk vasket det.

 

Hun sa ingenting. Ikke et blikk ble vekslet.

 

Han tørket over kjøkkenbenken så fort han hadde fått det rengjorte fatet inni kjøkkenskapet igjen og det vaska bestikket i skuffen. Gikk ut igjen mot stuen og satte seg ned på en stol lenger borte fra henne. 

 

Han kiket bort på Tvn og unngikk å møte blikket hennes. Han prøvde å unngå å lage lyd når han måtte kremte.

 

Han la merke til at hun kiket på han i sidesynet, men han snudde seg ikke. 

 

Han kjente hvordan hun betraktet han sporadisk de to timene han satt der, men hun sa ingenting.

 

Hun reiste seg og gikk til sengs. Hun var stille, slik som han hadde vært fra dørhåndtaket gikk ned timer før.

 

Når hun sovnet trakk han pusten igjen.

16.07.2017

Verdiløs

 

Hun satt som forsteinet på stolen inne på kontoret til barnevernet.

 

-Hva mener du? At jeg lager konflikt for barnet mitt? Det er jo det jeg har prøvd å unngå ved å be dere om hjelp!

 

Katrine Sporsby kiket stramt på henne, mens hun fortsatte.

 

-Du er til fare for barnet ditt!

 

Ordene som ble sprutet ut mot henne! Hun hørte de, men de var så fjerne likevel. Det fantes ikke et fnugg av sannhet i påstanden hun spydde utav seg heller!

 

-Han..han..jeg forstår ikke! Skal dere ta fra meg barnet mitt? Spurte hun sjokkert.

 

Ja!

 

To bokstaver ropt ut i luften, så enkelt og så lett var det!

 

-Tror dere meg ikke?

 

Fru Sporsby ristet på hodet og ba henne om å ta seg sammen. 

 

-Når du ikke klarer å samarbeide med far om samværene, så må det bli slik! Vi kan ikke utsette barnet ditt for den stadig påfølgende samværs sabotasjen. Din samværs sabotasje! 

 

Tre måneder var gått, fra hun og barna tok sine første steg utenfor døren til krisesenteret, med et endelig håp for fremtiden. Et håp om at hun ville slippe flere overgrep, der han tvang henne til å tro at hun ikke eide verdi. Der levde hun i to måneder etter at hun rømte fra han med barna i favnen. De trygge menneskene som var der, de som hun kunne stole på. De som trodde henne! De som barna tørte å smile til igjen. 

 

Hun hadde aldri blitt slått, ikke fysisk. Men sjelen hennes hadde fått sår. Sår som hun ikke lenger maktet å pleie alene.

Av han som sa at han elsket henne. Høyere enn livet selv, bedyret han.

 

-Jeg stoppet samværene fordi jeg fryktet for mine barn, hvisket hun. 

 

-En frykt vi ikke har sett noe til! Selv om Elias helst vil være hjemme med deg, så er det ikke unormalt når du gjør han redd for livet. 

 

-Redd for livet?

 

-Ja, det er dine opplevelser som gjør han utrygg. Ikke far, men du! Far har vært god å samarbeide med og at du trenerer samværene, er skadelig for barna!

 

-Jeg skadelig?

 

-Ja!

 

De ordene igjen. To bokstaver som symboliserer utrygghet, to bokstaver som fratar. To bokstaver det hele startet med da hun sa ja til han.

 

 

 

15.07.2017

Egg hjerte

 

Hvorfor måtte han være så dum igjen? Å si det han sa? Han mente det jo ikke! Han sa det bare på feil måte og..det fikk henne så sint! 

Nå var hele kvelden ødelagt, for han visste at moren hans ville være sur resten av kvelden.

Han kom sikkert ikke til å få gå på hockey kampen heller, som han og lag kameratene skulle vinne over rottene på kanda laget! 

Han sukket, og funderte på hva i alle dager han skulle finne på som fikk moren blid igjen! Hvorfor måtte han alltid rote det til?

Fra han ble født hadde han rotet til ting! Iallfall var det det han fikk høre! Og det var ikke sjelden heller, for hun fortalte han det hver eneste gang! At hun ikke ønsket han! Hun maktet ikke alt styret som var rundt han hele tiden! Måten han var på irriterte henne, hun som var den han så slik opp til! Da han veltet glasset med melk den morgenen, som rant nedover det ny vaska gulvet som hun måtte slite seg gjennom på nytt med å få rent. Mest på grunn av de skitne sokkene hans som han ikke burde gått inne med etter trampoline hoppingen. 

Han hoppet for det meste alene, for han synes det var flaut om vennene hans fikk vite hvor håpløs han var.

Da ville de ikke ønske å være venn med han lenger, det visste han! For moren hans ville jo ikke engang være mammaen hans, han visste det også. 

Han tok frem stekepannen og hjerteformen som lå i kjøkkenskuffen. 

Han ville si unnskyld fordi han hadde vært så frekk, med å si at kaken som moren til Robert hadde laget var verdens beste! Han trodde jo at hun visste at han likte hennes aller best! Han hadde sagt det så feil! Han mente det ikke! 

Hun svarte han at hun ikke skulle lage flere kaker, før hun smelte døren til soverommet hardt igjen. 

Han stekte egget, med plommen formet som et hjerte. Skjærte skorpene av brødskiven før han plasserte hjertet oppå. Han husket at hun ikke likte eggehviten, så den hadde han fjernet. 

Han tok med seg fatet med den hjerteforma plommen på brødskiven, og banket forsiktig på døren.

-Mamma? 

Han åpnet døren, og så henne sitte i sengen med et lommetørkle i hendene.

-Jeg har laget dette til deg, sa han stolt, mens han viste henne egget. 

Hun kiket på han, såg ned på fatet og han skimtet et smil.

-Unnskyld, sa han mens han i et uoppmerksomt øyeblikk, holdt fatet skjevt så egget havnet på bena hennes. 

Han kiket på egget, så på henne før han fikk beskjed om å komme seg til helvete ut.

Han lukket døren etter seg, mens en tåre rant ned  mot fatet og traff det ødelagte hjertet.

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Juli 2017
Leonora & Victoria

Leonora & Victoria

47, Oslo

En dag i september for to år siden, møttes to damer med samme historien bak seg. De hadde levd år med narsissister de endelig hadde sluppet unna. Eller hadde de det? Boken om Leonora og Victoria vil vi opplyse om i et innlegg som vil komme utover høsten. Dette er en blogg for kvinner, menn og barn som til stadighet utsettes for dette daglig eller har kommet seg utav det. En kan bli utsatt for det av kjærester, foreldre, kollegaer, venner, søsken osv og det rammer begge kjønn. Det som ofte skjer når en har klart å unnslippe, er at en blir ofte ufrivillig vitne til at barn må gå gjennom det samme som en selv. Hjelpeapparatet svikter, og flere psykiske traumer blir påført. Dette må stoppe! Vi må våkne! Vi må rope ut! Hjelpeapparatet må gjøre ting på en annen måte, for det hjelper ikke for oss å rope ut, for barna å hviske varsku om hjelp, når traumene bare fortsetter. Hvor mange sjeledrap skal vi tillate? Hvor mange selvmord må forekomme før vi får snu dette? Vi ønsker med denne bloggen å bevisstgjøre det vi brenner slik for, å stoppe disse menneskene som går rundt og ødelegger andre mennesker med viten og vilje. Det spiller ingen rolle om en er psykopat, sosiopat, narsissist, udiagnotisert, diagnostisert. For oss vanlige mennesker eksisterer empati og de grunnleggende egenskapene et menneske innehar. Ofte går mønsteret igjen, at en møter nye narsissister ved nye forhold. Derfor bør vi opplyse oss selv, lære å elske den som bør være viktigst i eget liv, seg selv! Om du føler at noe ikke stemmer, så stol på magefølelsen. Ofte har den rett! Det er veldig få som blir diagnostisert, men dette trenger ikke å bety at de ikke er farlige mennesker av den grunn! Prøver en bevisst å skade et annet menneske med ord, slag, falske beskyldninger og alt som har med å tråkke på et annet menneske, så er en til stor fare for andre sin psykiske og fysiske helse. Vi skal jobbe hardt for å få til dette sammen!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits